Appell til nasjonene

Appell til nasjonene

 

utdrag fra Shoghi Effendi's skrifter

"Vel er det med den som fester sitt blikk på Bahá'u'lláhs Orden..."

- Báb -

 

Bahá'í Forlag

Nasjonalt Åndelig Råd for Bahá'íer i Norge, 1986

ISBN 82-90224-08-7

 

"Mot en ny verdensorden av guddommelig opprinnelse, med et altomfattende perspektiv, med rettferdige prinsipper og utfordrende særtekk - mot dette mål er det at en forpint menneskehet må strebe."

Appell til nasjonene: Forord

 

I sin funksjon som baha'i-troens beskytter hadde Shoghi Effendi som oppgave å fortolke baha'i-åpenbaringen. Han beskjeftiget seg mye med den verdensorden som denne åpenbaringen rommer og gav dette aspekt av troen betraktelig vekt. Allerede i de første årene i sitt embete, som innledet troens formative tidsalder, hentydet Shoghi Effendi [1] til "de uvurderlige elementer i den guddommelige sivilisasjon som det er baha'i-troens hovedoppgave å etablere". I årenes løp skrev han en serie brev, som vanligvis henvises til som "World Order Letters", [2] og her utreder han dette tema videre.

 

Hvor livsviktig opprettelsen av en verdensorden er, blir langt på vei anerkjent i dag; men selv de ivrigste talsmenn for denne tanken er rådville når det blir spørsmål om hvordan dette skal oppnås. I mellomtiden fortsetter en ukontrollert oppløsningsprosess, og menneskehetens situasjon nærmer seg et fortvilet stadium. Under disse kritiske omstendigheter føler Det Universelle Rettferdighetens Hus, baha'i-troens internasjonale styrende organ, det riktig igjen å fremheve betydningen av og hensikten med baha'i-budskapet og dets aktualitet for selve vår eksistens på jorden. Det Universelle Rettferdighetens Hus har derfor valgt ut de følgende utdrag fra Shoghi Effendis "World Order Letters", og tilbyr dem som et lys og en ledelse for hele menneskeheten i denne mørke perioden i vår historie. For hvor mørk denne periode enn er, har den ikke desto mindre en fjern horisont som stråler ved løftet om den herligste av alle dager - en dag forutsagt og besunget gjennom tidene av profeter, seere og diktere, en dag som nå faktisk er i ferd med å gry over en forpint og desperat menneskehet.

 

--------------------------------------------------------------------------------

1. Shoghi Effendi ble født i 1897 og døde i 1957.

 

2. "World Order Letters" ble skrevet i tidsrommet 1930-1936, og ble senere utgitt samlet i "The World Order of Baha'u'llah", som utkom i 1958.

Appell til nasjonene: Innledning

 

[1] Det fundamentale prinsipp som Bahá’u’lláh fremsetter - dette er tilhengerne av hans tro fast overbevist om - er at religiøs sannhet ikke er absolutt, men relativ, at guddommelig åpenbaring er en fortløpende og fremadskridende prosess, at alle de store religioner i verden er guddommelige i sitt opphav, at deres grunnprinsipper er i fullstendig harmoni og deres mål og hensikt det samme. Deres trossetninger er bare fasetter av en sannhet, deres funksjoner er gjensidig utfyllende, og de avviker bare på ubetydelige punkter i sine læresetninger. Religionene representerer suksessive stadier i samfunnets åndelige utvikling.

 

Bahá’u’lláh, profeten i denne nye og store tidsalder som menneskeheten nå har gått inn i, har ikke til mål å ødelegge, men å fullbyrde fortidens åpenbaringer. Han vil ikke fremheve uenighetene mellom motstridende trossamfunn som splitter dagens samfunn, men forsone.

 

Hans hensikt er så langt fra å forringe stillingen til de profeter som kom før ham eller beskjære deres lære, men å erklære de grunnleggende sannheter som disse religionene rommer, på en måte som samsvarer med behovene og kapasiteten i den tidsalder vi lever i, og som dermed kan anvendes på tidens problemer, lidelser og forvirring. Hans oppgave er å proklamere at menneskeheten har passert spedbarns- og barnealderen, at de voldsomme rystelser forbundet med menneskehetens nåværende ungdomsstadium langsomt og smertefullt forbereder menneskeheten til dens modenhetsalder, og at disse rystelser innvarsler den tids komme da sverd skal smis til plogjern, da Guds rike som Jesus Kristus lovet, vil være opprettet og planetens fred definitivt og varig sikret. Bahá’u’lláh hevder ikke at hans åpenbaring er endelig; han fastsetter at et rikere mål av den Sannhet som han er blitt betrodd å gi menneskeheten av den allmektige på et så kritisk punkt i dens skjebne, nødvendigvis må bli utdypet på fremtidige stadier i menneskehetens vedvarende og uendelige utvikling.

 

Bahá'i-troen hevder Guds enhet, anerkjenner hans profeters enhet og innskjerper prinsippet om menneskehetens enhet og helhet. Den erklærer at det er nødvendig og uunngåelig at hele menneskeheten forenes, forsikrer at en slik forening gradvis nærmer seg og hevder at intet annet enn Guds omskapende ånd som arbeider gjennom hans utvalgte talerør i denne tid, til sist kan lykkes i å virkeliggjøre dette. Den understreker videre overfor sine tilhengere at uavhengig søken etter sannheten er en grunnleggende plikt; den fordømmer alle former for overtro og fordom og erklærer at hensikten med religion er å fremme vennskap og enighet. Bahá'i-troen erklærer at den er i fullstendig samsvar med vitenskap og anser troen som det fremste virkemiddel for å skape fred og ordnet fremgang i samfunnet. Den fastsetter utvetydig prinsippet om like rettigheter, muligheter og privilegier for menn og kvinner. Den insisterer på obligatorisk utdannelse, eliminerer ekstrem fattigdom og ekstrem rikdom og avskaffer presteskapet som institusjon. Den forbyr slaveri, askese, tigging og munkevesen, forordner monogami, fraråder sterkt skilsmisse og understreker nødvendigheten av streng lydighet overfor ens regjering. Troen stiller ethvert arbeide utført i en ånd av tjeneste på linje med tilbedelse. Den anbefaler sterkt å utvikle eller å velge ut et internasjonalt hjelpespråk, og trekker opp omrisset for de institusjoner som må til for å opprette menneskehetens almene fred og ivareta den for ettertiden.

 

Bahá'i-troen er knyttet til tre hovedskikkelser. Den første av disse var en ungdom hjemmehørende i Shiraz. Hans navn var Mirza 'Ali-Muhammad, og han var kjent som Bab (Porten). I mai 1844, i en alder av 25 år, gjorde han krav på å være herolden som ifølge tidligere åpenbaringers hellige skrifter skulle bekjentgjøre og forberede veien for en som var større enn ham selv. Den sistnevntes oppgave ville ifølge de samme skrifter være å innvarsle en tidsalder med rettferdighet og fred, en tidsalder som vil bli hyldet som fullbyrdelsen av alle tidligere religionsordninger og innlede en ny epoke i menneskehetens religiøse historie. Øyeblikkelige og voldsomme forfølgelser som ble iverksatt av kirkens og statens forende krefter i Babs fedreland, bevirket at han først ble arrestert, så landsforvist til fjellene i Adhirbayjan, deretter fengslet i festningene Mah-Ku og Chihriq og til slutt henrettet i juli 1850 av en eksekusjonspelotong på torget i Tabriz. Ikke mindre enn tyve tusen av hans tilhengere ble drept med slik barbarisk grusomhet at det vakte varm sympati og ubetinget beundring hos et stort antall vestlige skribenter, diplomater, reisende og vitenskapsmenn. Noen av dem var vitne til disse avskyelige voldshandlingene og ble beveget til å nedtegne dem i sine bøker og dagbøker.

 

Drevet av uvitenhet og fanatisme angrep de samme krefter Mirza Husayn-'Ali fra Mazindaran. Det var ham Bab hadde forutsagt skulle komme, og som senere ble kalt Bahá’u’lláh (Guds Herlighet). Han ble fengslet i Teheran og ble i 1852 forvist fra sitt hjemland til Bagdad. Derfra ble han forvist til Konstantinopel og Adrianopel og til sist til fengselsbyen 'Akko, hvor han forble fengslet i ikke mindre enn 24 år. Han døde i nærheten av 'Akko i 1892. I løpet av sin forvisning, spesielt mens han var i Adrianopel og 'Akko, utformet han lovene og forordningene i sin religionsordning. I over hundre bind fremla han sin tros prinsipper og forkynte sitt budskap for Østens og Vestens konger og herskere. Han henvendte seg både til paven, islams kalif, de øverste ledere i republikkene på det amerikanske kontinent, hele den kristne presteordenen, de sjiittiske og sunnittiske lederne innenfor islam og yppersteprestene blant Zarathustras tilhengere, og proklamerte sin åpenbaring. Han oppfordret dem han henvendte seg til, til å gi akt på hans appell og anta hans tro, og advarte dem mot konsekvensene av deres avslag og fordømte i noen tilfeller deres hovmod og tyranni.

 

Hans eldste sønn, 'Abbas Effendi, kjent som 'Abdu'l-Bahá (Bahás Tjener), ble av ham utpekt som hans lovlige etterfølger og den autoriserte fortolker av hans lære. Siden sin tidlige barndom hadde 'Abdu'l-Bahá vært nært knyttet til sin far og delt hans eksil og prøvelser. Han forble fange til 1908; da ble han løslatt fra sitt fangenskap som følge av ungtyrkernes revolusjon. Etter å ha bosatt seg i Haifa, la han straks etter ut på sin treårige reise til Egypt, Europa og Nord-Amerika. På denne reisen forklarte han sin fars lære for store forsamlinger og forutsa den katastrofe som snart skulle ramme hele menneskeheten. Han vendte tilbake til sitt hjem umiddelbart før første verdenskrig. I løpet av krigen var han utsatt for konstant fare inntil styrkene som ble ledet av General Allenby frigjorde Palestina. General Allenby viste den ytterste omtanke for 'Abdu'l-Bahá og den lille flokken som sammen med ham var i eksil i 'Akko og Haifa. I 1921 gikk 'Abdu'l-Bahá bort, og han ble begravet i et hvelv i gravmælet på Karmel-fjellet. Dette gravmælet ble reist for Babs jordiske levninger i samsvar med Bahá’u’lláhs klare anvisninger. Levningene var tidligere blitt overført fra Tabriz til Det hellige land etter å ha vært bevart og skjult i ikke mindre enn seksti år.

 

'Abdu'l-Bahás bortgang markerte slutten på den første, heroiske tidsalder i bahá'i-troen og innvarslet samtidig begynnelsen av den formative tidsalder som er forutbestemt til å bevitne den gradvise fremvekst av troens administrative orden. Denne orden ble forutsagt av Bab, dens lover åpenbart av Bahá’u’lláh og dens omriss nedtegnet av 'Abdu'l-Bahá i hans testamente. Grunnvollen for denne orden dannes nå av nasjonale og lokale råd som er valgt av Troens erklærte tilhengere. ...

 

Til forskjell fra de systemer som utviklet seg etter de forskjellige religionsgrunnleggeres død, er denne administrative orden guddommelig i sitt opphav og hviler trygt på de lover, forskrifter, forordninger og institusjoner som troens grunnlegger selv har nedtegnet og utvetydig etablert. Den administrative orden fungerer i streng overensstemmelse med fortolkningene til de autoriserte fortolkere av de hellige skrifter. På tross av voldsomme angrep helt siden troens begynnelse, har den, takket være sin helt enestående karakter i menneskehetens religiøse historie, lykkes i å opprettholde enheten blant tilhengerne i denne mangfoldige og vidstrakte gruppen. Troen har også maktet å gjøre sine tilhengere i stand til forenet og systematisk å iverksette tiltak både på den sørlige og den nordlige halvkule for å utvide troens grenser og befeste dens administrative institusjoner.

 

Det bør i denne sammenheng bemerkes at den tro som denne administrative orden tjener, verner og fremmer, i sin essens er åndelig, overnasjonal, fullstendig upolitisk, ikke partibundet og i diametral motsetning til enhver politikk eller filosofi som søker å opphøye noen spesiell rase, klasse eller nasjon. Troen har ingen form for geistlighet, og har hverken presteskap eller liturgi. Den støttes økonomisk utelukkende ved frivillige bidrag fra troens erklærte tilhengere. Bahá'i-troens tilhengere er lojale overfor sine respektive regjeringer, fylt av kjærlighet til sitt fedreland og ivrige etter til alle tider å fremme sitt lands interesser. Men fordi de ser på menneskeheten som en enhet og er ytterst trofaste overfor dens vitale interesser, vil de ikke nøle med å underordne enhver særinteresse, den være seg personlig, regional eller nasjonal, til fordel for de altoverskyggende interesser som menneskeheten generelt har. Dette gjør de fordi de vet at i en verden av gjensidig avhengige folk og nasjoner vil det som fremmer helheten også være til det beste for den enkelte del, og fordi de erkjenner at intet varig resultat kan oppnås for bestanddelene dersom helhetens samlede interesser blir forsømt.

 

--------------------------------------------------------------------------------

1. Innledningen består av utdrag fra en erklæring som Shoghi Effendi forberedte for FN's spesial komite for Palestina i juni 1947.

Appell til nasjonene: Menneskehetens ildprøve

 

[1] En storm raser nå over jorden med enestående styrke. [2] Den er uberegnelig i sin kurs, katastrofal i sine øyeblikkelige følger, og samtidig ufattelig herlig i sine endelige konsekvenser. Dens styrke øker ubarmhjertig i omfang og iboende energi, og selv om det er lite påaktet, øker dens rensende kraft for hver dag som går. Menneskeheten holdes grepet i klørne til denne ødeleggende kraft og er skrekkslagen over dens uimotståelige raseri. Menneskene kan hverken forstå dens opphav, granske dens betydning eller erkjenne hva dens endelige resultat vil bli. Uforstående, forpint og hjelpeløs ser menneskeheten at Guds sterke og mektige vind trenger seg inn i verdens fagreste egner og fjerneste strøk; ryster jordens grunnvoller, forstyrrer dens likevekt og splitter dens nasjoner. Den sønderriver menneskenes hjem, legger jordens byer øde, driver dens konger i eksil og bryter ned dens bolverk, samtidig som den rykker opp jordens institusjoner med rot, formørker dens lys og lar dens innbyggere gjennomgå sjelsopprivende kvaler. ...

 

Ingen andre enn de som har anerkjent påstandene til både Bab og Bahá’u’lláh er i stand til å forstå de mektige prosesser som er virksomme i denne titaniske omveltningen. Tilhengerne av Bab og Bahá’u’lláh vet fullt og helt hvor de kommer fra og hva det endelige utfallet vil bli. Selv om de er uvitende om hvor langt den vil nå, ser de tydelig dens opprinnelse, er klar over dens retning og erkjenner dens nødvendighet. De observerer tillitsfullt dens gåtefulle forløp og ber innstendig om at dens voldsomhet må bli dempet. De arbeider klokt for å mildne dens raseri og ser klart for seg det klimaks av håp og frykt som omveltningen vil utløse.

 

Denne Guds dom, slik den oppfattes av dem som har anerkjent Bahá’u’lláh som Guds talerør og største budbringer til jorden, er både en gjengjeldelsens ulykke og en hellig tuktelse av høyeste rang. Den er en hjemsøkelse fra Gud på samme tid som den er en renselsesprosess for hele menneskeheten. Dens ild straffer menneskenes fordervelse samtidig som den sveiser dens bestanddeler sammen til et organisk, udelelig, verdensomspennende samfunn. ...

 

"Vær aktpågivende, o mennesker," er på den ene side de illevarslende ord som Bahá’u’lláh selv har ytret, "i forventning om den guddommelige rettferdighets dager, for den forjettede time er nå kommet." "Gi avkall på det dere eier, og grip det som Gud har brakt, han som får menneskenes nakker til å bøye seg. Vit med visshet at dersom dere ikke vender dere bort fra deres gjerninger, vil straff omgi dere fra alle kanter, og dere skal være vitne til hendelser mer smertefulle enn det dere tidligere har opplevd." Og igjen: "Vi har bestemt en tid for dere, o jordens folk! Hvis dere ikke vender dere til Gud til den fastsatte tid, vil han sannelig legge voldelig hånd på dere, og la fryktelige ulykker ramme dere fra alle kanter." ...

 

Bahá’u’lláh forutsier på den annen side en strålende fremtid for en verden som nå er hyllet i mørket. "Hele jorden," forsikrer Bahá’u’lláh ettertrykkelig, "er nå i en fruktbarhetstilstand. Den dag nærmer seg da den vil ha frembrakt sine edleste frukter, da de mest høyreiste trær, de mest fortryllende blomster, de mest himmelske velsignelser vil ha sprunget frem fra den." "Den tid nærmer seg da alle skapte ting vil ha kastet sin byrde. Forherliget være Gud som har skjenket denne nåde som omgir alle ting, både synlige og usynlige!" "Disse store trengsler," har han skrevet idet han forespeiler menneskehetens gyldne tidsalder, "forbereder verden på at Den største rettferdighet skal komme." Denne største rettferdighet er i sannhet den rettferdighet som Den største freds struktur alene kan og til sist vil komme til å hvile på. Den største fred vil i sin tur innvarsle den umåtelig store, den verdensomfattende sivilisasjon som for alltid vil være knyttet til ham som bærer Det største navn. ...

 

Nær innpå ett hundre år er gått siden Bahá’u’lláhs åpenbaring grydde over jorden. Bahá’u’lláh bekrefter selv at denne åpenbarings natur er slik at "ingen av fortidens gudsåpenbarere, unntatt i en foreskrevet grad, noensinne fullt ut har forstått den". I et helt århundre har Gud gitt menneskeheten henstand, slik at den kunne anerkjenne grunnleggeren av en slik åpenbaring, anta hans lære, forkynne hans storhet og opprette hans Orden. I hundre bind som inneholder uvurderlige forskrifter, mektige lover, enestående prinsipper, glødende formaninger, gjentatte advarsler, forbløffende profetier, sublime påkallelser og vektige kommentarer, har bæreren av et slikt budskap forkynt det ærend som Gud har betrodd ham på en måte som ingen profet før ham har gjort. I nærmere femti år og under de mest tragiske omstendigheter sendte han disse uvurderlige perler av kunnskap og visdom, som lå skjult i hans uforlignelige ytrings hav, til keisere, konger, prinser og fyrster, til herskere, regjeringer og presteskap, og til folkeslag både i øst og vest enten de var kristne eller jøder, muslimer eller tilhengere av Zarathustra. Guds stedfortreder på jorden oppgav berømmelse og rikdom, aksepterte fengsling og eksil, var uanfektet av fiendtlig avvisning og vanry og fant seg i fysiske krenkelser, mens han lot seg forvises fra sted til sted og fra land til land. ... Selv bevitner han: "Vi har sannelig ikke unnlatt å gjøre vår plikt som var å formane menneskene og å overlevere det som jeg ble pålagt av Gud, den allmektige, den mest priste. Hadde de lyttet til meg, ville de ha skuet jorden som en annen jord." Og videre: "Finnes det flere unnskyldninger igjen for noen i denne åpenbaring? Nei, ved Gud, den mektige trones Herre! Mine tegn har omgitt jorden og min makt har omsluttet hele menneskeheten, og likevel er menneskene hensunket i en merkelig søvn!"

 

Hvordan, kan vi spørre oss selv, har verden, som var gjenstand for en slik guddommelig omsorg, gjengjeldt ham som ofret alt for dens sak? Hvilken velkomst gav den ham, og hvilken reaksjon vakte hans oppfordring? Et oppstyr uten sidestykke i sjiismens historie hilste troens spede lys i dens fødeland. En tragisk og lynrask forfølgelse slo ned ikke mindre enn 20 000 av troens heroiske tilhengere og tente et mot som ikke engang ble overgått av det mot som flammene ved Smithfield vekket. Alle nektet de å bytte bort sin nyfødte tro mot flyktig ære og trygghet i et dødelig liv. ...

 

Om disse hendelser vitner ingen ringere autoritet enn Lord Curzon av Kedleston. [2] Fremstående mennesker av høy rang møtte troen med fullstendig likegyldighet; de geistlige rangspersoner i den religionen som troen var sprunget ut av, viste den ubønnhørlig hat; det folk som troen oppsto blant, viste den hånlig spott; de fleste konger og herskere som troens opphavsmann hadde henvendt seg til, møtte den med den ytterste forakt; forbannelser og trusler ble utslynget, landsforvisninger ble forordnet av dem under hvis herredømme troen hadde oppstått og først spredt seg; troens prinsipper og lover ble fordreid av misunnelige og ondskapsfulle mennesker i land og blant folk langt fra troens hjemland. Alt dette viser klart hvordan troen ble behandlet av en generasjon som var nedsunket i selvtilfredshet og likegyldighet overfor sin Gud, og som ikke enset de illevarslende spådommer, profetier, advarsler og formaninger som ble åpenbart av hans budbringere. ...

 

[4] Vi kan ikke unnlate å spørre hva som har skjedd og fortsatt skjer på tross av at troen ble møtt med en så fullstendig og vanærende avvisning, i løpet av dette første bahá'i-århundre, - et århundre fylt med grusomme voldshandlinger og heftige lidelser for Bahá’u’lláhs forfulgte tro. Keiserriker styrtet i grus, kongedømmer ble undergravet, dynastier utslettet og kongehus tilsmusset. Konger ble myrdet, forgiftet, drevet i eksil, undertrykt i sine egne riker, mens de få gjenværende tronene fortsatt skjelver av ringvirkningene av andre monarkers fall. ... Ingen som nøkternt overveier utslagene av denne ubarmhjertige og revolusjonerende prosess som har pågått over så forholdsvis kort tid, kan vel unngå å trekke den slutning at de siste hundre år må ansees som en av de mest katastrofale omveltningsperioder i menneskehetens historie hva kongemaktens skjebne angår. ...

 

[5] Samtidig med at lykken har snudd seg for de kronede forvaltere av jordisk makt, har det skjedd en ikke mindre oppsiktsvekkende tilbakegang i den innflytelse som verdens åndelige ledere har utøvet. De kolossale hendelsene som har innvarslet oppløsningen av så mange kongeriker og keiserdømmer, inntraff nesten samtidig med at de tilsynelatende uinntagelige høyborger for det religiøse ortodoksi smuldret bort. Den samme prosess som hurtig og tragisk beseglet kongers og keiseres skjebne og utslettet deres dynastier, har også vært virksom overfor de geistlige ledere både innen kristenheten og islam, har skadet deres prestisje og i noen tilfeller omstyrtet deres høyeste institusjoner. "Makten er fratatt både konger og geistlige." De førstenevntes ære og prakt er blitt overskygget, og de sistnevntes makt er tapt for godt. ...

 

[6] At samholdet i noen av disse institusjonene er blitt ugjenkallelig splittet, er så åpenbart at enhver klok iakttager hverken kan ta feil av det eller benekte det. Kløften mellom fundamentalistene og de liberale blant deres tilhengere blir stadig større. Deres trosbekjennelser og dogmer er blitt utvannet og i enkelte tilfeller ignorert og forkastet. Deres grep på menneskelig atferd løsner, og deres embetsmenn avtar i antall og innflytelse. Fryktsomheten og falskheten hos deres talsmenn er i flere tilfeller blottstilt. Deres eiendommer har i noen land forsvunnet og gjennomslagskraften av deres religiøse opplæring har minsket. Deres templer er delvis forlatt og ødelagt, og at de fullstendig har glemt Gud, hans lære og hans formål, har svekket dem og overøst dem med ydmykelser. ...

 

[7] Men selv om vi ser bort fra bevisene på oppløsning i de religiøse institusjonene, viser det seg at tegnene på moralsk forfall ikke er mindre bemerkelsesverdige og betydningsfulle. ... Samme hvor vi vender vårt blikk, samme hvor flyktige våre observasjoner er av det denne generasjonen sier og gjør, kan vi ikke la være å bli slått av de åpenbare bevis på moralsk forfall hos menn og kvinner rundt oss, hva enten det dreier seg om deres privatliv eller deres samfunnsliv.

 

Det som fremfor noe har ført til et så alvorlig og iøynefallende onde, er utvilsomt at religionen som sosial kraft er blitt svekket, noe som tilbakegangen av de religiøse institusjonene bare er et ytre tegn på. "Religion," skriver Bahá’u’lláh, "er det beste middel til å skape orden i verden og ro og tilfredshet blant alle som bor i den. Svekkelsen av religionens søyler har styrket de uvitendes hender og gjort dem dristige og hovmodige. Sannelig sier jeg, alt som senker religionens høye nivå, vil forøke likegyldigheten hos de onde og til slutt ende i anarki." "Religion," sier han i en annen tavle, "er et strålende lys og et uinntagelig tilflukssted til beskyttelse og velferd for verdens folk, for gudsfrykt ansporer mennesket til å holde fast ved det gode og sky alt ondt. Dersom religionens lampe skulle bli formørket, vil følgende bli kaos og forvirring, og godhetens, rettferdighetens, roens og fredens lys vil opphøre å skinne." ...

 

Dette må vi innrømme er den tilstand som både individer og institusjoner nærmer seg. "Man kan ikke finne to mennesker," har Bahá’u’lláh skrevet i beklagelse over den tilstand en villfaren menneskehet befinner seg i, "som kan sies å være utad og innad forenet. Tegnene på splid og ondskap er tydelige over alt, selv om alle ble skapt til harmoni og enhet." "Hvor lenge," utbryter han i den samme tavle, "vil menneskeheten bli ved med sin egensindighet? Hvor lenge vil urettferdigheten fortsette? Hvor lenge skal kaos og forvirring herske blant menneskene? Hvor lenge skal uenighet herje samfunnet? Akk, fortvilelsens vinder blåser fra alle kanter, og den strid som splitter og plager menneskene, øker daglig."

 

Et så dekadent samfunn, som enten vil måtte gjenfødes eller gå til grunne, fremviser mange typiske trekk: Religiøs intoleranse, rasehat og patriotisk arroganse har brutt frem; utslagene av egoisme, mistenksomhet, frykt og bedrageri er åpenbare; terrorisme, lovløshet, drukkenskap og kriminalitet sprer seg; den uslukkelige tørst og febrilske søken etter jordisk forfengelighet, rikdom og behag øker; familiesamhørigheten svekkes; foreldrenes myndighet i barneoppdragelsen blir slappere; stadig flere henfaller til overdreven luksus; uansvarlige holdninger overfor ekteskapet brer seg, og den derav følgende bølge av skilsmisser er stigende. Kunst og musikk degenererer, litteraturen infiseres og pressen blir korrupt. "Dekadensens profeter" blir stadig mer aktive, og deres innflytelse brer seg. De går inn for samliv utenfor ekteskap, preker nudismens filosofi og kaller sømmelighet en intellektuell vrangforestilling. De nekter å se på frembringelse av barn som den hellige og fremste hensikt med ekteskapet, og erklærer at religion er opium for folket. Dersom de ble gitt frie tøyler, ville de føre menneskene tilbake til barbari, kaos og endelig tilintetgjørelse. ...

 

[8] Men la ingen misforstå min hensikt eller fordreie denne hovedsannhet som er essensen i Bahá’u’lláhs tro. Hver og en av bahá'i-troens tilhengere fremholder uforbeholdent og urokkelig alle profeters guddommelige opprinnelse. Det fundamentale enhet mellom disse Guds budbringere bli klart anerkjent, kontinuiteten i deres åpenbaringer bekreftet og den gudgitte autoritet og det innbyrdes samsvar mellom deres bøker erkjent. Enheten i deres mål og hensikt blir kunngjort, det unike i deres innflytelse understreket, og den endelige forsoning mellom deres lære og deres tilhengere blir forkynt og forventet. "Alle har sitt sete på den samme trone, ytrer den samme tale og forkynner den samme tro," er Bahá’u’lláhs vitnesbyrd.

 

Den tro som er knyttet til Bahá’u’lláhs navn, har slett ikke til hensikt å fornedre de profetene som har gått forut for ham, og forringe deres lære, formørke utstrålingen fra deres åpenbaring det minste, eller fordrive deres lære fra tilhengernes hjerter. Heller ikke vil den oppheve grunnsetningene i deres doktriner, forkaste noen av deres bøker eller undertrykke de rettmessige forhåpninger som deres tilhengere måtte ha. Bahá’u’lláh avviser påstanden om at noen religion er Guds endelige åpenbaring til mennesket og benekter at hans egen åpenbaring er den siste. Dermed innskjerper han det grunnleggende prinsipp at religiøs sannhet er relativ, at det er en ubrutt sammenheng i guddommelig åpenbaring og at religiøs erfaring er fremadskridende. Bahá’u’lláhs mål er å utvide grunnlaget for alle åpenbarte religioner og å avdekke mysteriene i deres skrifter. Han krever en uforbeholden anerkjennelse av at de har samme siktemål. Han gjentar de evige sannheter de inneholder, samordner deres funksjoner, sondrer mellom det vesentlige og autentiske på den ene side, og på den annen side det uvesentlige og uekte i deres lære. Han skiller de guddommelige sannheter fra den overtro som er fremmet av prestene. Og med dette som grunnlag forkynner han muligheten for, og spår til og med det uunngåelige i, at religionene forenes og at deres høyeste håp fullbyrdes. ...

 

[9] Heller ikke må man et øyeblikk tro at Bahá’u’lláhs tilhengere forsøker å vanære eller på noen måte forkleine den rang som verdens religiøse ledere innehar, enten de nå er kristne, muslimer eller tilhengere av noen annen trosretning, når bare deres atferd er i samsvar med med deres kall og de viser seg å være sin stilling verdig. "Slike geistlige," bekrefter Bahá’u’lláh, "... som virkelig er prydet med kunnskap og godhet, er sannelig som et hode for verdens legeme, og som øyne for nasjonene. Menneskenes ledelse har til alle tider vært og er fremdeles avhengig av disse velsignede sjeler." ...

 

[10] Det er med henvisning til den forvandling av folks levemåte, tanker og handlinger som hver religion forårsaker, at Bahá’u’lláh åpenbarer disse ord: "Er ikke hensikten med enhver åpenbaring å skape en forvandling av hele menneskehetens karakter - en forvandling som skal manifestere seg både utad og innad og som skal påvirke både det indre liv og de ytre forhold? For dersom menneskehetens karakter ikke skulle komme til å forandres, ville det være innlysende at Guds universelle manifestasjon var formålsløs."

 

Ytret ikke Kristus selv disse ord til sine disipler: "Ennu har jeg meget å si eder, men I kan ikke bære det nu; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten"?

 

Av Kristi ord, som er bekreftet av evangeliet, vil enhver fordomsfri iakttager raskt forstå storheten i den tro som Bahá’u’lláh har åpenbart og skjønne hvilken overveldende tyngde hans påstanden har. ...

 

[11] Dersom vi ønsker å være tro mot det som følger av Bahá’u’lláhs budskap i dets enorme bredde, bør hans tro virkelig ansees som høydepunktet i en syklus, det siste stadiet i en serie av suksessive, forberedende og fremadskridende åpenbaringer som begynner med Adam og ender med Bab. Disse åpenbaringene har banet veien for og i stadig økende grad imøtesett den dagenes dag da han som er den lovede i alle tidsaldre skal åpenbare seg. ...

 

[12] Det er overveldende å forestille seg den vidtrekkende betydning av de latente mulighetene i denne tro, som savner sidestykke i verdens åndelig historie, og som markerer høydepunktet i en universell profetisk syklus. Våre øyne blendes av stråleglansen fra tusenårsrikets herlighet, som troen i tidens fylde kommer til å utsende. Vi evner ikke å måle storheten av den glans som troens opphavsmann vil fortsette å kaste over rekken av profeter som er forutbestemt til å fremstå etter ham.

 

Allerede i løpet av mindre enn ett århundre [13] har de gåtefulle prosesser som er frembrakt av troens skapende ånd, forårsaket omveltninger i samfunnet som ingen kan lodde dybden av. Selv har troen gjennomgått en inkubasjonsperiode i løpet av sine første år, og har, gjennom fremveksten av et system som langsomt utkrystalliserer seg, igangsatt en gjæringsprosess i menneskehetens liv alminnelighet - en gjæring som er blitt skapt for å ryste selve grunnvollen i et kaotisk samfunn, for å rense dets livsblod, omdanne dets institusjoner og gi dem nye siktemål, og for å forme dets endelige skjebne. Hva annet kan det observante øye eller det fordomsfrie sinn, som er kjent med tegnene og varslene som bebuder fødselen og ledsager fremveksten av Bahá’u’lláhs tro, tilskrive denne skrekkelige, globale omveltningen og dens medfølgende ødeleggelse, elendighet og frykt, om det ikke skulle være at kimen til hans verdensorden er i ferd med å bryte frem? Selv har han utvetydig erklært at denne verdensorden har "forstyrret verdens likevekt og revolusjonert menneskenes ordnede liv". Til hvilken virksom kraft kan opprinnelsen av denne illevarslende krise, som er uforståelig for menneskene og uovertruffen i menneskehetens historie, tilbakeføres annet enn til den uunngåelige utbredelse av den verdensomveltende, verdensbestyrkende og verdensforløsende ånd som Bab forsikret "vibrerer i alle skapte tings innerste virkelighet"? Mange rystelser i dagens samfunn bærer tydelig bud om fødselsveene til en tidsalder som har holdt stand mot trykket fra Bahá’u’lláhs åpenbaring, som har oversett hans kallen, og som nå strever med å kaste sin byrde: Samfunnet preges av krampetrekninger; menneskets tanker gir seg avsindige utslag overalt i verden; voldsomme motsetningsforhold mellom raser, trosretninger og klasser blusser opp; hele nasjoner forliser; konger faller; keiserdømmer styrter i grus; dynastier forgår; geistlige hierarkier bryter sammen; hevdvunne institusjoner går i oppløsning og verdslige så vel som religiøse bånd, som så lenge holdt medlemmene av menneskerasen sammen, smuldrer hen. Denne utviklingen har pågått med stadig større styrke siden utbruddet av første verdenskrig, som jo kom umiddelbart før de første årene i den formative epoke i Bahá’u’lláhs tro, og den er en direkte følge av den impuls verden ble gitt gjennom den skapende, rensende og omformende innflytelsen av hans ånd. ...

 

[14] Mysteriøst, langsomt og uimotståelig fullfører Gud sin plan. Dette til tross, er det syn som i dag møter våre øyne, bildet av en verden som er håpløst viklet inn i sitt eget garn, aldeles likegyldig overfor den røst som i et århundre har kalt den til Gud, og som er sørgelig underdanig de forførende stemmer som lik sirenene forsøker å lokke verden ned i en bunnløs avgrunn.

 

Gud har ingen annen hensikt enn å innlede den store, gyldne tidsalder for en menneskehet som så lenge har vært splittet og plaget. Dette gjør han på måter som han alene formår, som han alene kan utgrunne. Menneskehetens nåværende tilstand, ja, til og med dens nærmeste fremtid er mørk, smertelig mørk. Men dens fjerne fremtid er strålende, herlig strålende - så strålende at intet øye kan forestille seg det.

 

--------------------------------------------------------------------------------

1. «En storm raser nå» til «som ble åpenbart av hans budbringere». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 1-6)

 

2. Skrevet i mars 1941.

 

3. Lord Curzon av Kedleston (1859-1925) var en britisk politiker; visekonge av India (1895-98); valgt inn i Overhuset i 1908; utenriksminister i 1919.

 

4. «Vi kan ikke unnlate» til «hva kongemaktens skjebne angår». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 49-50)

 

5. «Samtidig med at» til «de sistnevntes makt er tapt for godt». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 76)

 

6. «At samholdet i noen» til «overøst dem med ydmykelser». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side183-184)

 

7. «Men selv om vi ser bort fra» til «ville de føre menneskene tilbake til barbari, kaos og endelig tilintetgjørelse». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side186-188)

 

8. «Men la ingen misforstå» til «høyeste håp fullbyrdes». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 111-112)

 

9. «Heller ikke må man» til «av disse velsignede sjeler». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 114-115)

 

10. «Det er med henvisning til" til «overveldende tyngde hans påstand har». (The World Order of Bahá’u’lláh-Further Considerations - Mars, 1930 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 25)

 

11. «Dersom vi ønsker å være tro» til «skal åpenbare seg». (The Dispensation of Bahá’u’lláh - Februar, 1934 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 103)

 

12. «Det er overveldende å forestille seg» til «omformende innflytelse av hans ånd». (God Passes By – 1944 kapitel XI-XII)

 

13. Skrevet i 1944.

 

14. «Mysteriøst, langsomt og uimotståelig» til «intet øye kan forestille seg det». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 120)

Appell til nasjonene: Menneskehetens enhet

 

[1] Hva enten menneskeheten betraktes i lys av hvert menneskes individuelle atferd eller i lys av eksisterende relasjoner mellom organiserte samfunn og nasjoner, har den dessverre forvillet seg for langt og lidd for stort et forfall til at den kan reddes kun ved hjelp av bestrebelser fra de beste blant dens anerkjente herskere og statsmenn, uansett hvor uegennyttige deres motiver og hvor samlet deres handlinger måtte være, og uansett hvor uforbeholdne de måtte være i sin iver og hvor hengivne overfor dens sak. Ingen plan som den høyeste statsmannskunst kan komme frem til ved sine beregninger, ingen doktrine som de mest fremstående talsmenn for økonomisk teori kan håpe å fremme, intet prinsipp som de ivrigste moralister måtte streve for å innprente, kan til syvende og sist fremskaffe et fyldestgjørende grunnlag som en forvirret og splittet verden kan bygge sin fremtid på.

 

Ingen appell som verdens vise monne fremføre om gjensidig toleranse, samme hvor overbevisende nødvendig og inntrengende den er, kan berolige verdens lidenskaper eller hjelpe til å gjenvinne dens livskraft. Ei heller vil noen generell plan om internasjonalt samarbeide alene kunne lykkes i å fjerne roten til det onde som brutalt har rokket likevekten i dagens samfunn, uansett på hvilket aktivitetsområde den settes inn, uansett hvor sinnrikt uttenkt og hvor omfattende den måtte være. Ja, jeg vil til og med våge å påstå at selv om nettopp det samfunnsmaskineri som kreves for å forene verden politisk og økonomisk ble oppfunnet, - et prinsipp som stadig oftere er blitt hevdet i den senere tid, så vil ikke engang dette i seg selv kunne frembringe motgiften mot den gift som uopphørlig tærer vekk livskraften hos organiserte folk og nasjoner.

 

Vi kan vel tillitsfullt forsikre at intet annet i det lange løp vil være i stand til å motvirke de indre oppløsningstendenser som, om de ikke kontrolleres, nødvendigvis vil fortsette å ete seg innover til margen av et fortvilet samfunn, enn at man allment og uforbeholdent aksepterer det guddommelig program som ble forkynt med slik klarhet og styrke av Bahá’u’lláh så langt tilbake som for seksti år [2] siden. For dette program uttrykker i sin essens den av Guds fastsatte plan for menneskehetens forening i denne tidsalder, og er forbundet med en urokkelig overbevisning om at hver eneste av dens forordninger er garantert å være virkningsfull. Mot en ny verdensorden av guddommelig opprinnelse, med et altomfattende perspektiv, med rettferdige prinsipper og utfordrende særtrekk - mot dette mål er det at en forpint menneskehet må strebe.

 

Det ville være formastelig, selv for Bahá’u’lláhs erklærte tilhengere å hevde å ha fattet hva hans vidunderlige og veldige plan for verdensomspennende menneskelig solidaritet innebærer, eller å ha utgrunnet hva den egentlig betyr. Det ville være forhastet, selv på et så fremskredent stadium i menneskehetens utvikling, å forsøke å se planen for seg med alle dens muligheter, å vurdere dens fremtidige goder og å forestille seg all dens herlighet.

 

Alt vi med rimelighet kan håpe å forsøke, er å strebe etter å få et glimt av de første solstrimer fra det lovede morgengry, som i tidens fylde skal fordrive det tunge mørke som har omsluttet menneskeheten. Alt vi kan gjøre er å gi et grovt omriss av det som synes oss å være de ledende prinsipper som ligger til grunn for Bahá’u’lláhs verdensorden. ...

 

Bare et menneske med partisk innstilling kan la være å innrømme at uroen og lidelsene som plager store deler av menneskeheten i ikke liten grad er direkte konsekvenser av verdenskrigen [3] og kan tilskrives kortsynthet og mangel på klokskap hos dem som utformet fredstraktatene. ... Det ville imidlertid være fåfengt å hevde at det er krigen, med alle de tap den innebar, den lidenskap den vekket og den sorg den etterlot, som ene og alene har vært ansvarlig for den uhørte forvirring uten like som nesten alle deler av den siviliserte verden nå er styrtet ut i. Er det ikke et faktum - og dette er den sentrale ide jeg ønsker å understreke - at den grunnleggende årsak til verdens uro ikke så mye kan tillegges konsekvensene av det som før eller senere vil bli ansett som kun en forbigående forstyrrelse av forholdene i en verden i stadig forandring, men i stedet må tilskrives det forhold at de som holder folk og nasjoners øyeblikkelige skjebne i sine hender, har sviktet når det gjelder å tilpasse økonomiske systemer og politiske institusjoner til de bydende krav som en tidsalder i rask utvikling stiller? Skyldes ikke de akutte krisene som periodisk oppsaker dagens samfunn, først og fremst den beklagelige mangel på evne hos verdens anerkjente ledere til å kunne lese tidens tegn riktig, til en gang for alle å kvitte seg med sine forutfattede meninger og fastlåste trosoppfatninger og til å omorganisere sine respektive regjeringer slik at de stemmer overens med den standard som er antydet i Bahá’u’lláhs uovertrufne erklæring om menneskehetens enhet? For prinsippet om menneskehetens enhet - det fornemste og mest særpregede trekk ved den tro han forkynte - er selve hjørnesteinen i Bahá’u’lláhs verdensomspennende herredømme, og innebærer hverken mer eller mindre enn en streng gjennomføring av hans plan for verdens forening - en plan vi allerede har henvist til. "I enhver religionsordning", skriver 'Abdu'l-Bahá, "har det guddommelige lys vært fokusert på et sentralt emne. ... I denne vidunderlige åpenbaring, i dette herlige århundre er det bevisstheten om menneskehetens enhet som er grunnlaget for Guds tro og det særpregede ved hans lov."

 

Hvor ynkelige er ikke bestrebelsene til de ledere av ulike samfunnsinstitusjoner som med den ytterste ringeakt for tidens ånd søker å tilpasse nasjonale fremgangsmåter, som egnet seg i forgangne tider da nasjonene var seg selv nok, til en tidsalder som enten må nå frem til verdensenhet, som antydet av Bahá’u’lláh, eller gå til grunne. I så kritisk en tid i sivilisasjonens historie påhviler det lederne av alle verdens nasjoner, store og små, i øst eller vest, seierherre så vel som beseirede, å gi akt på Bahá’u’lláhs trompetstøt, og mandig reise seg, fullstendig gjennomsyret av en følelse av verdenssolidaritet, som er den ufravikelige betingelse for troskap mot hans Sak, for å iverksette i sin helhet den ene helbredende plan som han, den guddommelige lege, har foreskrevet for en lidende menneskehet. La dem en gang for alle forkaste enhver forutfattet mening, enhver nasjonal fordom og rette oppmerksomheten henimot det edle råd som 'Abdu'l-Bahá, den sanne fortolker av Bahá’u’lláhs lære, gav til en høytstående embetsmann i tjeneste for De forente staters regjering. Da denne spurte 'Abdu'l-Bahá om hvordan han best kunne fremme sin regjerings og sitt folks interesser, svarte 'Abdu'l-Bahá: "De kan best tjene Deres land, hvis De i egenskap av verdensborger streber etter å bidra til at det føderalistiske prinsipp som ligger til grunn for Deres eget lands regjering, til slutt kan bli anvendt på de forbindelser som nå eksisterer mellom verdens folk og nasjoner."

 

I 'Abdu'l-Bahás fremragende bidrag til den fremtidige omorganisering av verden, "The Secret of Divine Civilization", leser vi følgende: "Den sanne sivilisasjon kommer til å utfolde sitt banner i verdens midte så snart et visst antall av dens fremragende, høysinnede statsoverhoder - i seg selv lysende eksempler på hengivenhet og handlekraft - reiser seg for menneskenes velferd og lykke med besluttsomhet og klarsyn for å grunnlegge den universelle fred. De må gjøre fredssaken til gjenstand for alminnelig rådslagning og ved alle midler de har til rådighet søke å opprette et forbund av verdens nasjoner. De må slutte en bindende overenskomst og opprette en pakt med fornuftige, ukrenkelige og klare bestemmelser. De må kunngjøre den for hele verden og innhente hele menneskeslektens godkjennelse av den. Dette ypperste og edle foretagende - den virkelige kilde til fred og velvære for hele verden - bør betraktes som hellig av alle som bor på jorden. Alle menneskehetens krefter må mobiliseres for å sikre at denne Største Pakt blir fast og varig. I denne altomfattende pakt bør hver eneste nasjons mål og grenser være klart fastlagt. Prinsippene for regjeringenes forbindelser med hverandre bør være tydelig angitt og alle internasjonale avtaler og forpliktelser brakt på det rene. Likeledes bør omfanget av hver regjerings stridskrefter være nøye avgrenset, for dersom en nasjons krigsforberedelser og militære styrker skulle tillates å øke, ville de vekke mistanke hos andre. Grunnprinsippet i denne høytidelige pakt bør være så fast at dersom en regjering senere skulle krenke noen som helst av dens bestemmelser, burde alle regjeringer på jorden reise seg for å bringe den til full underkastelse. Ja, menneskeslekten som helhet burde endog bestemme at ethvert tilgjengelig middel skulle brukes for å ødelegge en slik regjering. Hvis dette sterkeste av alle botemidler ble anvendt på verdens syke legeme, ville verden utvilsomt helbredes for sine sykdommer og forbli trygg og sikker for alltid."

 

"Noen få," legger han til, "som ikke er klar over den latente kraft i menneskelige bestrebelser, anser denne sak som helt ugjennomførlig, ja, til og med utenfor rekkevidden av menneskets ytterste anstrengelser. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Tvert imot kan overhode intet ansees som uoppnåelig, takket være Guds ufeilbarlige nåde, takket være den kjærlige godhet hos hans begunstigede, de enestående bestrebelser hos kloke og dyktige sjeler og tankene og ideene til denne tidsalders makeløse ledere. Anstrengelser, uopphørlige anstrengelser, er påkrevet. Intet mindre enn ukuelig besluttsomhet har mulighet til å oppnå resultat. Mang en sak som i tidligere tider er blitt ansett som rent visjonær, er i denne dag blitt både enkel og gjennomførlig. Hvorfor skulle nettopp denne største og mest opphøyede sak ansees som uoppnåelig, når den er selve dagstjernen på den sanne sivilisasjons himmelhvelving og årsaken til hele menneskehetens ære, fremgang, velferd og lykke? Visselig vil den dag komme da dens fagre lys skal opplyse menneskeskarene."

 

I ett av sine brev belyser 'Abdu'l-Bahá videre dette edle tema og åpenbarer følgende: "Skjønt harmoni ble opprettet i tidligere tidsaldre, kunne menneskehetens enhet dog ikke oppnås, fordi de nødvendige midler for dette ikke fantes. Kontinenter forble vidt atskilt, ja, selv blant folk på ett og samme kontinent var forbindelse og utveksling av tanker så godt som umulig. Følgelig var samkvem, forståelse og enhet blant alle folk og slekter på jorden uoppnåelig. I denne dag har imidlertid antall kommunikasjonsmidler blitt mangedoblet, og de fem kontinenter på jorden har praktisk talt smeltet sammen til ett. ... På samme måte har alle medlemmene av den menneskelige familie, enten det dreier seg om folkeslag eller regjeringer, byer eller landsbyer, i økende grad blitt avhengige av hverandre. Selvforsynthet er ikke lenger mulig for noen, for så vidt som politiske bånd forener alle folk og nasjoner, og avtaler innen handel, industri, jordbruk og utdannelse blir styrket hver dag som går. Derfor kan menneskehetens enhet oppnås i dag. Sannelig, dette er ikke annet enn ett av undrene i denne vidunderlige tidsalder, dette herlige århundre. Og dette har tidligere tidsalder vært berøvet, for dette århundre - lysets århundre - er blitt inngitt unik og hittil uhørt herlighet, makt og opplysning. Derfor denne mirakuløse utfoldelse av et nytt underverk hver dag. Etter hvert vil det vise seg hvor klart dets lys vil brenne blant menneskene.

 

Se hvordan dets lys nå gryr på verdens formørkede horisont. Det første lys er enhet på det politiske området; de første glimt av dette kan nå skjelnes. Det andre lys er enhet i tenkemåte når det gjelder verdensforetagender; fullbyrdelsen av dette vil innen kort tid bevitnes. Det tredje lys er enhet med hensyn til frihet; denne vil utvilsomt finne sted. Det fjerde lys er religionenes enhet, som er hjørnesteinen i selve fundamentet, og som ved Guds kraft vil bli åpenbart i all sin glans og prakt. Det femte lys er nasjonenes enhet - en enhet som vil være trygt opprettet i løpet av dette århundre, og som vil føre til at alle verdens folkeslag vil betrakte seg som innbyggere av ett felles fedreland. Det sjette lys er rasenes enhet; alle folk og slekter på jorden vil bli en rase. Det syvende lys er enhet i språk; dvs. et universelt språk vil bli valgt som alle mennesker vil få opplæring i og som alle kan kommunisere gjennom. Det er uunngåelig at hvert eneste ett av disse syv lysene vil virkeliggjøres fordi kraften fra Guds rike vil hjelpe og støtte realiseringen av dem."

 

Da Bahá’u’lláh for over seksti år siden [4] i sitt brev til dronning Victoria henvendte seg til "skarene av jordens herskere", åpenbarte han følgende:

 

"Rådslå sammen, og la deres anliggende kun være det som gavner menneskeheten og som bedrer dens kår. ... Betrakt verden som det menneskelige legeme, som skjønt det var skapt helt og fullkomment, av forskjellige årsaker er blitt angrepet av alvorlige lidelser og sykdommer. Ikke en dag oppnådde det ro, nei, dets sykdom ble snarere ytterligere forverret ettersom det ble behandlet av ukyndige leger, som gav sine verdslige begjær frie tøyler og som derved feilet stort. Og selv om en del av legemet på et visst tidspunkt ble helbredet av en kyndig lege, så forble resten angrepet som før." ...

 

I et annet avsnitt tilføyer Bahá’u’lláh disse ord: "Vi ser dere hvert år øke deres utgifter og bebyrde deres undersåtter med disse. Dette er sannelig helt og holdent urettferdig. Frykt denne forurettedes sukk og tårer, og legg ikke større byrder på deres folk enn de kan bære. ... Forlik dere, så at dere ikke lenger vil behøve noen krigsmakt, uten i den utstrekning som er nødvendig for å trygge deres områder og riker. Vær forenet, o jordens konger, for derigjennom vil disharmoniens storm stilne blant dere, og deres folk vil finne ro. Skulle en av dere gripe til våpen mot en annen, reis dere da alle mot ham, for dette er intet annet enn åpenbar rettferdighet."

 

Hva annet kunne disse vektige ord innebære, enn en hentydning til den uunngåelige innskrenkning av ubegrenset nasjonal suverenitet, som er et nødvendig innledende skritt i forbindelse med dannelsen av et verdenssamvelde bestående av alle verdens nasjoner? En form for overordnet verdensstat må nødvendigvis utvikles, og til fordel for den må alle nasjoner frivillig avstå fra ethvert krav om å føre krig, visse rettigheter til å ilegge skatt og retten til å være militært rustet, med unntak av de styrker som hvert land trenger for å kunne opprettholde orden innen sitt eget område. En slik overordnet stat må også ha til rådighet et internasjonalt utøvende organ, som er i stand til å håndheve den øverste, uangripelige autoritet overfor ethvert oppsetsig medlem av verdenssamveldet. Den må ha et verdensparlament, hvis medlemmer må velges blant folkene i deres respektive land og hvis valg skal bekreftes av deres respektive regjeringer. Og den må ha en høyesterett, hvis kjennelse vil ha bindende virkning selv i tilfeller hvor de berørte parter ikke frivillig går med på å fremlegge sin sak for domstolens vurdering. I dette verdenssamfunn vil alle økonomiske skranker være avskaffet for bestandig, og det gjensidige avhengighetsforhold mellom kapital og arbeidskraft vil være utvetydig anerkjent. Alt oppstyr skapt av religiøse feider og fanatisme vil for alltid ha stilnet; rasehatets ild kommer til å ha sluknet for godt, og ett eneste internasjonalt lovverk kommer til å gjelde. Dette lovverk vil være resultatet av veloverveid skjønn fra de fødererte lands representanter, og vil således ha øyeblikkelig tvangsintervensjon ved de fødererte enheters samlede styrker som sitt sanksjonsmiddel. Og endelig vil de aggressive utslag av uberegnelig og krigersk nasjonalisme være forvandlet til en dypt rotfestet bevissthet om verdensborgerskap. Slik fremtrer i grove trekk den verdensorden som Bahá’u’lláh forutsa, en orden som kommer til å ansees som den fagreste frukt av en tidsalder i langsom modning.

 

"Enhetens tabernakel er reist," forkynner Bahá’u’lláh i sitt budskap til hele menneskeheten, "betrakt ikke hverandre som fremmede. ... Dere er alle frukter på samme tre og blader på samme gren. ... Verden er kun ett land, og menneskeheten dets innbyggere. ... La intet menneske berømme seg av å elske sitt land, la det heller berømme seg av å elske hele menneskeheten."

 

La det ikke herske noen tvil med hensyn til hva som er det livgivende formål med Bahá’u’lláhs verdensomspennende lov. Den tar så langt fra sikte på å undergrave det eksisterende fundament for samfunnet; tvert om søker den å utvide samfunnets grunnlag og å omforme dets institusjoner på en måte som samsvarer med behovene i en verden som er i stadig forandring. Den står ikke i motsetning til noe legitimt troskapsforhold, ei heller svekker den vesentlige lojalitetsbånd. Dens formål er hverken å kvele den flamme av klok og forstandig patriotisme som måtte brenne i menneskenes hjerter eller å avskaffe systemet med nasjonalt selvstyre, som jo er av stor betydning hvis ondene ved en overdreven sentralisering skal unngås. Den hverken overser eller forsøker å undertrykke de forskjeller i etnisk opprinnelse, klima, historie, språk og tradisjon, tanker og sedvane som utgjør forskjellene mellom verdens folkeslag og nasjoner. Den oppfordrer til en lojalitet som er mer omfattende, til en streben som er høyere enn noen som hittil har inspirert menneskeslekten. Den insisterer på at nasjonale initiativ og interesser må underordnes en forenet verdens mest maktpåliggende krav. På den ene side avviser den overdreven sentralisering, og på den annen side tar den avstand fra alle forsøk på ensrettethet. Dens motto er enhet i mangfold, slik som 'Abdu'l-Bahá selv har forklart:

 

"Se på blomstene i en have. De er riktignok forskjellige i art, form og farge, men ettersom vannet fra den samme kilde forfrisker dem, pusten fra den samme vind vekker dem til nytt liv og strålene fra den samme sol styrker dem, gjør nettopp denne forskjell at de virker enda mer betagende, enda vakrere. Hvor kjedelig og ensformig ville det ikke være, hvis alle havens blomster og planter, trær og frukter skulle ha samme farge og samme form! Det er jo nettopp mangfoldigheten av form- og fargenyanser som beriker og pryder haven og høyner synsinntrykket den gir. Og på samme måte er det med menneskene. Når forskjellige avskygninger av tanke, karakter og temperament bringes sammen under innflytelse av en samlende kraft, åpenbares og manifesteres også den menneskelige fullkommenhets skjønnhet og herlighet. Intet annet enn den himmelske styrke i Guds Ord som styrer over og overgår alle tings virkelighet, er i stand til å bringe harmoni mellom motstridende tanker, følelser, ideer og overbevisninger hos menneskeslekten."

 

Bahá’u’lláhs appell er først og fremst rettet mot alle former for provinsialisme, mot alt sneversyn og alle fordommer. For dersom hedrede idealer og hevdvunne institusjoner - dersom visse sosiale antagelser og religiøse prinsipper ikke lenger fremmer velferden for størstedelen av menneskeheten, og dersom de ikke lenger tjener behovene hos en menneskehet i stadig utvikling, la dem da feies vekk og forvises til de foreldede og forlatte doktriners glemselsrike. Hvorfor skulle disse være fritatt for den oppløsning som nødvendigvis rammer alle menneskelige institusjoner, i en verden underlagt forandringens og forfallets uforanderlige lov? For lovregler og politiske og økonomiske teorier er alle laget utelukkende for å ivareta interessene til menneskeheten som helhet; menneskeheten skal ikke korsfestes for at noen spesiell lov eller doktrine skal få bli stående intakt.

 

La det ikke herske noen misforståelse om dette. Prinsippet om menneskehetens enhet - den akse som alle Bahá’u’lláhs læresetninger dreier seg om - er ikke bare et utslag av naivt føleri eller et uttrykk for vage og fromme håp. Prinsippet er ikke ensbetydende med en ren appell om å gjenoppvekke brorskapets og godviljens ånd blant menneskene, heller ikke tar det ene og alene sikte på å fostre harmonisk samarbeid mellom enkelte folkeslag og nasjoner. Det lodder dypere og hevder noe større enn noen fordring de gamle profeter ble betrodd å fremme. Dets budskap angår nemlig ikke bare individet, men beskjeftiger seg først og fremst med beskaffenheten av de essensielle relasjoner som danner forutsetningen for at alle nasjoner skal knyttes sammen som medlemmer av en menneskelig familie. Prinsippet består ikke bare i forkynnelsen av et ideal, men er uløselig forbundet med en institusjon som er egnet til å legemliggjøre dets sannhet, bevise dets gyldighet og sikre dets videre innflytelse. Det innebærer en organisk forandring i den nåværende samfunnsstruktur som verden ennå ikke har sett maken til. Det utgjør en dristig og allmenn utfordring til forslitte paroler fra nasjonale trosbekjennelser som i begivenhetenes vanlige gang, slik de formes og styres av Forsynet, må vike plassen for et nytt evangelium - fundamentalt forskjellig fra og uendelig overlegent alt verden hittil har unnfanget. Det fordrer intet mindre enn en gjenoppbygging og demilitarisering av hele den siviliserte verden, en verden som må bli organisk forent i alle livets vesentlige aspekter, i sitt politiske maskineri, i sine åndelige aspirasjoner, i handels- og finansvesen, i skriftsystem og språk - og dog uendelig i det mangfold av nasjonale særpreg som dets fødererte enheter kan oppvise.

 

Det representerer fullbyrdelsen av menneskehetens utvikling - en utvikling som først begynte med unnfangelsen av familielivet og fortsatte med oppnåelsen av stammesolidaritet, som videre førte til at bystaten ble opprettet og som senere vokste til grunnleggelsen av uavhengige og suverene nasjoner.

 

Prinsippet om menneskehetens enhet, slik det er fremsatt av Bahá’u’lláh, innebærer hverken mer eller mindre enn en høytidelig forsikring om at dette siste stadium i denne mektige utviklingen ikke bare er nødvendig, men uunngåelig, at realiseringen av dette stadium nærmer seg hurtig og at intet mindre enn en kraft forløst av Gud kan lykkes i å etablere det. ...

 

Hvem vet om ikke en lidelse mer intens enn noen som menneskeheten tidligere har erfart, må påføres den for at en så opphøyet tanke som dette skal ta form? Kunne noe mindre enn borgerkrigens flammer med all dens voldsomhet og omskiftelser - en krig som nesten sønderrev den store amerikanske republikk - ha sammensveiset statene ikke bare til et forbund av selvstendige enheter, men til en nasjon til tross for alle de etniske forskjellene som karakteriserer enkeltstatene? Det synes usannsynlig at en så fundamental omveltning, som medfører slike vidtrekkende forandringer i samfunnsstrukturen, kan oppnås ved hjelp av diplomatiets og pedagogikkens vanlige fremgangsmåter. Vi kan bare vende vårt blikk mot menneskehetens blodstenkede historie for å innse at intet mindre enn en intens mental og fysisk lidelse har vært i stand til å forsere frem disse epokegjørende forandringene som danner grunnlaget for de største milepæler i den menneskelige sivilisasjons historie.

 

Uansett hvor store og vidtrekkende disse forandringer i fortiden har vært, kan de, når de betraktes i sitt rette perspektiv, ikke fremstå som annet enn sekundære justeringer som innleder den enestående majestetiske og omfattende forvandling som menneskeheten er nødt til å gjennomgå i denne tidsalder. Dessverre blir det mer og mer tydelig at det kun er kreftene i en verdenskatastrofe som kan fremskynde en slik ny fase i menneskelig tankegang. Det er en sannhet som fremtidige hendelser i økende grad vil påvise, at intet mindre enn ilden fra en voldsom prøvelse, uten sidestykke i sin intensitet, kan smelte og sveise de motstridende enheter som utgjør elementene i dagens sivilisasjon sammen til integrerte bestanddeler i fremtidens verdenssamvelde.

 

Bahá’u’lláhs profetiske røst advarer i de avsluttende avsnitt av De skjulte ord, verdens folk om at en uforutsett katastrofe forfølger dem og om at smertelig gjengjeldelse venter dem. Dette kaster så visst et uhyggelig lys over den snarlige skjebne en sørgende menneskehet har i vente. Intet annet enn en heftig ildprøve, som menneskeheten vil gå lutret og beredt ut av, kan lykkes i å innprente den ansvarsfølelse som lederne i en nyfødt tidsalder må reise seg for å bære.

 

Igjen vil jeg henlede oppmerksomheten på Bahá’u’lláhs illevarslende ord, som jeg allerede har sitert: "Og når den fastsatte tid er kommet, vil plutselig det vise seg som vil få menneskenes lemmer til å beve."

 

Ett ord til som avslutning. Proklamasjonen av menneskehetens enhet - som er hovedhjørnestenen i Bahá’u’lláhs altomfattende herredømme - kan ikke under noen omstendighet sammenlignes med slike uttrykk for fromme håp som har vært ytret i fortiden. Hans appell er ikke en blott og bar oppfordring som han fremsatte, stilt alene og uten hjelp overfor hensynsløs og forenet motstand fra to av de mektigste orientalske fyrster i sin samtid - alt mens han selv befant seg i deres hender, landsforvist og fengslet. Hans proklamasjon inneholder på samme tid et varsel og et løfte - et varsel om at det eneste som kan redde en smertelig lidende verden er prinsippet om verdens enhet, og et løfte om at dets virkeliggjørelse er nær forestående.

 

Selv om dette ble ytret i en tid da muligheten for noe slikt ennå ikke var blitt seriøst overveid noe sted i verden, er det nå i kraft av den himmelske makt som Bahá’u’lláh har inngitt den, endelig et stadig økende antall tenkende mennesker som ikke bare anser den som en nærliggende mulighet, men som et nødvendig resultat av de kreftene som nå er virksomme i verden.

 

Verden er blitt mindre og er forvandlet til en eneste, høyst kompleks organisme takket være en utrolig utvikling innen naturvitenskapen og den verdensomspennende utbredelsen av handel og industri. Den kjemper hardt under presset fra verdensøkonomiens krefter, midt oppi en materialistisk sivilisasjons mange fallgruber. Sikkert er det at denne verden sårt trenger en ny stadfestelse av den sannhet som ligger til grunn for alle fortidens åpenbaringer, i et språk tilpasset dens essensielle behov. Og hvilken røst utenom Bahá’u’lláhs - Guds talerør i denne tid - er i stand til å iverksette en samfunnsforvandling så radikal som den han allerede har oppnådd i hjertene til de menn og kvinner, som selv om de er forskjellige og tilsynelatende uforenlige, utgjør hans erklærte tilhengere over hele verden?

 

Få kan betvile at en så mektig tanke raskt spirer frem i menneskenes sinn, at det høres stemmer til støtte for den og at dens fremtredende særtrekk raskt må utkrystallisere seg i bevisstheten hos dem som sitter med makten. Og bare de fordomsfulle av hjerte kan unngå å oppfatte at dens beskjedne begynnelse allerede har tatt form i den verdensomspennende administrasjonen som tilhengerne av Bahá’u’lláhs tro står tilknyttet. ...

 

--------------------------------------------------------------------------------

1. Kapittel II er i sin helhet tatt fra «The Goal of a New World Order» (The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 33-48)

 

2. skrevet i 1931.

 

3. skrevet i 1931 og viser til første verdenskrig.

 

4. Nå er det gått over ett århundre siden, for brevet til dronning Victoria ble skrevet omkring 1870.

Appell til nasjonene: Et mønster for fremtidens samfunn

 

[1] Den ånd som Bahá’u’lláh pustet inn i verden, er nå i ferd med å manifesteres med ulik styrkegrad dels gjennom bevisst innsats fra hans erklærte tilhengere, dels på en indirekte måte gjennom bestrebelser fra forskjellige humanitære organisasjoner. Få mennesker vil kunne unnlate å innrømme at denne ånd aldri vil kunne gjennomtrenge og utøve en vedvarende innflytelse på menneskeheten før, og med mindre, den legemliggjøres i en synlig orden som bærer hans navn, identifiserer seg fullstendig med hans prinsipper og fungerer i overensstemmelse med hans lover. At Bahá’u’lláh i sin bok Aqdas, og senere 'Abdu'l-Bahá i sitt testamente - et dokument som bekrefter, supplerer og samordner forordningene fra Aqdas - i sin helhet har presentert de elementer som er absolutt nødvendige for opprettelsen av et bahá'iverdenssamvelde, vil ingen som har lest dem, kunne benekte. Det er i henhold til disse guddommelig forordnede administrative prinsipper at hele Bahá’u’lláhs religionsordning - Arken for menneskenes frelse - nødvendigvis vil måtte utformes. Det er fra disse prinsipper at alle fremtidige velsignelser vil strømme, på dem denne religionsordnings ukrenkelige autoritet i siste instans må hvile.

 

For som vi uten vanskeligheter burde forstå, har Bahá’u’lláh ikke bare gjennomsyret menneskeheten med en ny og gjenopplivende ånd. Han har ikke bare stilt opp visse universelle prinsipper eller kun fremlagt en bestemt filosofi, selv om disse måtte være aldri så livskraftige, sunne og allmenngyldige. I tillegg har han og 'Abdu'l-Bahá etter ham klart og spesifikt innført en samling av lover, etablert bestemte institusjoner og fastsatt de essensielle bestanddeler i en guddommelig forvaltningsorden. Alt dette vil med skjebnens nødvendighet bli et mønster for fremtidens samfunn, et ypperlig instrument for opprettelsen av Den største fred og det eneste som kan forene verden og bebude rettferdighetens herredømme på jorden. ...

 

[2] Religiøse ledere, talsmenn for politiske teorier og anførere for ulike institusjoner som lamslått og forferdet nå ser sine ideer spille fallitt og sine henders verk gå i oppløsning, ville gjøre klokt i å vende sitt blikk mot Bahá’u’lláhs åpenbaring og grundig overveie den verdensorden som er forvart i hans skrifter og som nå sakte og umerkelig reiser seg midt i alt virvar og kaos i dagens sivilisasjon. De trenger ikke nære noen tvil eller bekymring med hensyn til arten, opprinnelsen eller gyldigheten av de institusjoner som troens tilhengere bygger opp hele verden over. For disse institusjonene ligger inkorporert i skriftene selv og er ikke blitt utvannet eller overskygget ved tvilsomme utledninger eller uautoriserte fortolkninger av hans Ord. ...

 

[3] De fremstormende krefter, som på en så mirakuløs måte ble utløst ved hjelp av to uavhengige og raskt på hverandre følgende gudsmanifestasjoner, blir nå for våre øyne gradvis samlet og disiplinert gjennom omsorg fra de utvalgte forvaltere av denne viden utbredte tro. Langsomt utkrystalliseres disse kreftene til institusjoner som kommer til å bli ansett som selve hederstegnet og kjennemerket på den tidsalder vi er blitt kalt til å etablere og til å udødeliggjøre gjennom våre gjerninger. ...

 

[4] Det ville være ytterst villedende å forsøke en sammenligning mellom denne unike, denne guddommelig unnfangede Orden og noen som helst av de forskjellige organisasjoner og styringssystemer som menneskesinnet i ulike perioder i historien har utpønsket. Et slikt forsøk ville i seg selv avsløre en mangel på full verdsettelse av det fortreffelige arbeid som dens store opphavsmann har utført. Og hvordan kunne det ellers forholde seg når vi minnes at denne Orden danner selve mønsteret for den guddommelige sivilisasjon som Bahá’u’lláhs allmektige lov er bestemt til å etablere på jorden? De ulike og stadig skiftende politiske systemer - enten i fortid eller nåtid, fra øst eller vest - gir oss ingen adekvate kriterier for å vurdere hvilken kraft som bor i denne Ordens skjulte dyder eller for å verdsette hvor solid dens grunnlag egentlig er.

 

Fremtidens bahá'i verdenssamvelde, som denne enorme administrative Orden alene danner rammeverket for, er i teori og praksis unikt ikke bare i forhold til hele historiens politiske institusjoner; man kan heller ikke finne paralleller i opptegnelsene til noen av verdens kjente religiøse systemer. Ingen form for demokratisk styre, intet autokratisk, diktatorisk, monarkisk eller republikansk system, heller ikke noen mellomting slik som et system av rent aristokratisk natur, selv ikke noen av de anerkjente typer teokrati - enten det nå dreier seg om det hebraiske samveldet, kristendommens ulike geistlige institusjoner, eller islams imamat og kalifat - ingen av disse systemer kan identifiseres med eller sies å være sammenfallende med den administrative orden som er blitt utformet av en fullkommen arkitekts mesterhånd.

 

Denne nyfødte administrative Orden innlemmer i sin struktur visse elementer som også finnes i hver av de tre kjente verdslige styreformer uten på noen som helst måte å være en ren etterligning av noen av dem, og uten å oppta i seg de forkastelige trekk som er forbundet med dem. Den blander og harmoniserer, på en måte som intet menneskelaget styresett hittil har maktet det, de gavnlige sannheter som hvert av disse systemene også uten tvil inneholder, samtidig som den bevarer de gudgitte sannheter som den selv i siste instans er grunnlagt på.

 

Bahá'i-troens administrative orden må ikke på noen måte ansees som rent demokratisk i sin form, i og med at den grunnleggende forutsetning at ethvert demokrati nødvendigvis får sitt mandat fra folket, fullstendig mangler i denne religionsordningen. Som Bahá’u’lláhs ytringer klart innebærer, står medlemmene av Det Universelle Rettferdighetens Hus ikke ansvarlig overfor dem de representerer når det gjelder utførelsen av troens administrative oppgaver og utøvelsen av den lovgivende myndighet som er nødvendig for å supplere lovene i Kitáb-i-Aqdas; de skal heller ikke la seg styre av følelsene, overbevisningene eller den allmenne opinion hverken hos flertallet av de troende eller hos dem som direkte velger dem. De skal med andakt følge tilskyndelsene fra sin egen samvittighets røst. De har anledning til, ja, de plikter, å gjøre seg kjent med de forhold som råder i samfunnet, og nøkternt overveie alle sider ved enhver sak som blir dem forelagt til rådslagning, men de må forbeholde seg retten til en fullstendig uhildet avgjørelse. "Gud vil sannelig inspirere dem med det han måtte ønske," lyder Bahá’u’lláhs ubestridelige forsikring. Medlemmene av Det Universelle Rettferdighetens Hus, og ikke de som direkte eller indirekte velger dem, er på denne måten blitt mottagere av guddommelig ledelse - en ledelse som på samme tid er denne åpenbarings livsblod og høyeste beskytter. ...

 

[5] Heller ikke kan bahá'i-administrasjonen avvises som et hardt og rigid system av gjennomført autokrati, eller som en tom etterligning av en hvilken som helst form for totalitært geistlig styre, enten det dreier seg om pavedømmet, imamatet eller noen annen lignende institusjon. Den åpenbare grunnen til dette er at det utelukkende er de internasjonalt valgte representanter for Bahá’u’lláhs tilhengere som er blitt gitt retten til å vedta lover om forhold som ikke direkte er åpenbart i bahá'i-skriftene. Hverken troens beskytter eller noen annen institusjon utenom Det Universelle Rettferdighetens Hus kan noensinne bemektige seg denne vitale og essensielle fullmakt eller gjøre inngrep i denne hellige og ukrenkelige rettighet. Ytterligere bevis på bahá'i-administrasjonens ikke-autokratiske karakter og dens tendens i retning av demokratiske metoder, er at det profesjonelle presteskap med dets tilhørende sakramenter som dåp, nattverd og skrifte er avskaffet; at lover er innført som fordrer at alle lokale, nasjonale og internasjonale Rettferdighetens Hus velges med alminnelig stemmerett; samt at det overhode ikke finnes noen biskoppelig myndighet med derav følgende privilegier, korrupsjon og byråkratiske tendenser.

 

Ei heller må den Orden, som knytter seg til Bahá’u’lláhs navn, forveksles med noen form for rent aristokrati, ettersom den på den ene side opprettholder det arvemessige prinsipp og overlater troens Beskytter ansvaret for å tolke dens læresetninger, og på den annen side foreskriver at medlemmene av den institusjon som utgjør troens høyeste lovgivende organ, skal velges ved frie og direkte valg blant massen av alle troende.

 

Skjønt denne administrative orden ikke kan sies å ha blitt utformet med noen av disse kjente styreformer som modell, innlemmer, forsoner og assimilerer den ikke desto mindre innenfor rammen av sin struktur de gode og gavnlige elementer som er å finne innen hver av dem. Den arvelige myndighet som Beskytteren er kalt til å utøve, de vitale og essensielle funksjoner som Det Universelle Rettferdighetens Hus utfører, de spesielle forskrifter som krever at Det Universelle Rettferdighetens Hus velges demokratisk av de troendes representanter - alt dette bekrefter den sannhet at denne guddommelige åpenbarte Orden, som aldri kan identifiseres med noen av de hovedtyper av styresett som Aristoteles henviser til i sine verker, innlemmer og smelter de velgjørende elementene som finnes i hver av disse styreformene, sammen med de åndelige sannheter den selv bygger på. Siden de erkjente onder som er forbundet med hvert av disse politiske systemer for alltid er blitt strengt utelukket, vil denne enestående Orden aldri - uansett hvor lenge den måtte bestå og uansett hvor utstrakt dens forgreninger måtte bli - kunne degenerere til noen som helst form for despoti, oligarki eller demagogi, og vil altså unngå den skjebne som før eller senere ødelegger maskineriet til alle menneskelagede og i bunn og grunn mangelfulle politiske institusjoner. ...

 

Men uansett hvor betydelige de forskjellige utspring for denne mektige administrative struktur er, og samme hvor enestående trekk er den kan fremvise, så er de hendelsene som kan sies å ha innvarslet dens fødsel og markert det innledende stadium av dens utvikling, ikke mindre bemerkelsesverdige. Hvor slående og på samme tid oppbyggelig er ikke kontrasten mellom den vedvarende gradvise veksten i dette nyfødte systemet, og den knusende storm av oppløsningskrefter som herjer de foreldede institusjoner, både religiøse og verdslige, i dagens samfunn!

 

Den sterke livskraft som de organiske institusjonene i denne store, stadig voksende Orden så tydelig fremviser; de hindringer som allerede er blitt overvunnet ved det store mot og den ubøyelige vilje dens administratorer har utvist; den flamme av uslokkelig entusiasme som brenner med uforminsket styrke i hjertene til dens omreisende undervisere; de høyder av selvoppofrelse som dens mesterbyggere er i ferd med å oppnå; det vidsyn, det tillitsfulle håp, den skaperglede, den indre fred, den kompromissløse integritet, den eksemplariske disiplin, den ubøyelige enhet og solidaritet som dens trofaste forkjempere utviser; det faktum at dens dynamiske ånd har vist seg i stand til å assimilere de forskjellige elementer som finnes innenfor dens grenser, og å rense dem for alle former for fordom og smelte dem sammen med troens administrative struktur - alt dette bærer klart vitnesbyrd om en kraft som et desillusjonert og ille medfarent samfunn neppe har råd til å se bort fra.

 

Sammenlign disse strålende utslag av den ånd som besjeler bahá'i-troens livskraftige legeme med den jammer og smerte, den galskap og forfengelighet, den bitterhet og fordomsfullhet, ondskap og splittelse som preger en sykelig og kaotisk verden. Betrakt den frykt som martrer dens ledere og handlingslammer dens blinde og hjelpeløse statsmenn. Hvor grufullt er ikke hatet, hvor falske ambisjonene, hvor ringe målene og hvor dypt rotfestet er ikke mistenksomheten hos dens folk! Hvor foruroligende er ikke lovløsheten, korrupsjonen og mangelen på tro som er i ferd med å fortære en vaklende sivilisasjon!

 

Denne uavlatelige nedbrytningsprosess som snikende trenger seg inn på så mange områder av menneskelig aktivitet og tenkning - mon den ikke kunne betraktes som en nødvendig ledsagelse til at denne Bahá’u’lláhs allmektige arm nå løfter seg? Disse oppsiktsvekkende hendelsene ... som så dypt har rystet hvert eneste kontinent på jorden - mon vi ikke kunne se dem som illevarslende tegn som bærer bud om de grusomme kvaler som martrer en sivilisasjon i oppløsning og på samme tid vitner om fødselsveene til den verdensorden - Arken for menneskehetens frelse - som med nødvendighet vil måtte reise seg på sivilisasjonens ruiner?

 

--------------------------------------------------------------------------------

1. «Den ånd som Bahá'u'lláh» til «rettferdighetens herredømme på jorden». (The World Order of Bahá’u’lláh-Further Considerations - Mars, 1930 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 19)

 

2. «Religiøse ledere» til «fortolkninger av hans Ord.» (The World Order of Bahá’u’lláh-Further Considerations - Mars, 1930 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 24)

 

3. «De fremstormende krefter» til «gjennom våre gjerninger». ((The Dispensation of Bahá’u’lláh - Februar, 1934) -(The World Order of Bahá’u’lláh - 1938 side 98)

 

4. Det ville være ytterst» til ”livsblod og høyeste beskytter». ((The Dispensation of Bahá’u’lláh - Februar, 1934) -(The World Order of Bahá’u’lláh - 1938 side 152-153)

 

5. «Heller ikke kan bahá'í-administrasjonen» til «fra sivilisasjonens ruiner». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 161-162)

Appell til nasjonene: Verdenssamveldet

 

[1] Kontrasten mellom det stadig økende antall bevis på jevn konsolidering som ledsager fremveksten av Guds tros administrative orden, og de oppløsningskrefter som hamrer mot selve sammenføyningene i et samfunn i fødselsveer, er like klar som den er fengslende. Både innenfor og utenfor bahá'i-verdenen øker og mangedobles dag for dag de varsler og tegn som på en mystisk måte bebuder fødselen av den verdensorden hvis opprettelse signaliserer Guds Saks gyldne tidsalder. Ingen rettskaffen tilskuer kan lenger unngå å oppdage dem. Han kan ikke villedes av den smertelige treghet som karakteriserer fremveksten av den sivilisasjon som Bahá’u’lláhs tilhengere strever med å etablere. Heller ikke kan han forledes av en og annen forbigående oppblomstring som til tider synes å være i stand til å hemme den nedbrytende virkning som kroniske sykdommer påfører institusjonene i en forfallstid. Tidens tegn er for mange og påtrengende til at han kan tillate seg å ta feil av deres karakter eller undervurdere deres betydning. Er han rettferdig i sin dom, vil han erkjenne at bevisene på Guds altgjennomtrengende viljes virksomhet og utformingen av hans perfekt ordnede, verdensomspennende plan kan betraktes i en serie begivenheter som på den ene side klart viser den uimotståelige fremgang som institusjonene direkte forbundet med Bahá’u’lláhs åpenbaring har hatt, og som på den annen side forespeiler undergangen for de stormakter og statsoverhoder som enten har oversett Bahá’u’lláhs åpenbaring eller bekjempet den.

 

"Snart vil den nåværende orden rulles sammen," erklærer Bahá’u’lláh med sine egne ord, "og en ny spres ut i dens sted. Sannelig, din Herre taler sannhet og er den som kjenner alle usette ting." "Ved meg selv," forsikrer han høytidelig, "dagen nærmer seg da vi vil ha rullet sammen verden og alt som er i den, og ha spredt ut en ny Orden i dens sted. Han har sannelig makt over alle ting." "Verdens likevekt," forklarer han, "er blitt forstyrret ved den vibrerende innflytelse av denne største, denne nye verdensorden. Ved virksomheten til dette unike, dette vidunderlige system, hvis make intet dødelig øye før har sett, er menneskehetens ordnede liv blitt gjennomgripende forandret." "Tegnene på overhengende rystelser og kaos," advarer han jordens folk, "kan nå oppdages, for så vidt som den nåværende orden synes å være beklagelsesverdig mangelfull." ...

 

[2] Selv et samfunnsmaskineri som er blitt utarbeidet ved hele menneskehetens samlede bestrebelser, kan aldri håpe på å oppnå noe mer enn "Den mindre fred" som vår tros opphavsmann henviser til i sine skrifter, dersom det ikke når opp til den standard som bahá'i-åpenbaringen innskjerper og dersom den avviker fra det sublime mønster som forordnes i hans skrifter. "Nå som dere har avstått fra 'Den største fred'," skriver han formanende til jordens konger og herskere, "hold fast ved 'Den mindre fred' slik at dere muligens i noen grad kan bedre deres egne kår og kårene for deres undersåtter." I det samme brevet hvor han taler om "Den mindre fred", henvender han seg til jordens herskere slik: "Forlik dere slik at dere ikke lenger vil trenge noen krigsmakt uten for å trygge deres områder og herredømmer... Vær forenet, o jordens konger, for dermed vil disharmoniens storm bli stillet blant dere, og deres folk finne ro, hvis dere er av dem som forstår. Skulle en av dere gripe til våpen mot en annen, reis dere da alle mot ham, for dette er intet annet enn åpenbar rettferdighet."

 

Den største fred på den annen side - en fred som uvilkårlig vil følge som en praktisk konsekvens av åndeliggjørelsen av verden og sammensmeltingen av alle dens raser, trossystemer, klasser og nasjoner - kan, slik Bahá’u’lláh forestilte seg den, ikke hvile på noe annet grunnlag, eller bevares gjennom noe annet virkemiddel enn gjennom de ved guddommelig myndighet fastsatte forordninger som er antydet i den verdensorden som forbindes med hans hellige navn. I et av sine brev, som han åpenbarte for nesten sytti år siden [1] til dronning Viktoria, erklærte Bahá’u’lláh med henvisning til Den største fred: "Det som Herren har forordnet som det ypperste middel og mektigste instrument for å helbrede hele verden, er foreningen av alle dens innbyggere i en universell sak, en felles tro. Dette kan på ingen måte oppnås uten gjennom kraften hos en dyktig, allmektig og inspirert lege. Dette er visselig sannheten, og alt annet er villfarelse."... "Det sømmer seg alle mennesker på denne dag," forsikrer han i en annen tavle, "å ta et fast grep i Det største navn, og å opprette menneskehetens enhet. Det finnes ingen plass å flykte til, ikke noe tilfluktssted man kan søke, utenom ham."

 

Den største oppgaven som Bahá’u’lláhs åpenbaring har, er nettopp å oppnå denne organiske og åndelige enhet mellom alle verdens nasjoner; og skal vi være trofaste mot det den innebærer, må vi anse den som å ha innvarslet hele menneskehetens modenhetsalder ved sitt komme. For Bahá’u’lláhs åpenbaring bør betraktes ikke bare som nok en åndelig fornyelse i menneskehetens stadig omskiftende skjebne, ikke bare som et videre stadium i en rekke fremadskridende åpenbaringer, ja, ikke en gang som kulminasjonen av en profetisk syklus som ledd i en serie tilbakevendende profetiske sykluser, men snarere som markeringen av det siste og høyeste stadium i den overveldende utvikling som menneskehetens kollektive liv på denne kloden har gjennomgått. Tilsynekomsten av et verdenssamvelde, bevisstheten om verdensborgerskap, grunnleggelsen av en verdenssivilisasjon og -kultur - som alt må inntreffe samtidig med de første stadier i fremveksten av bahá'i-æraens gyldne tidsalder - må i seg selv betraktes som yttergrensene for samfunnsorganisering hva angår livet på denne planeten. Mennesket som individ kommer derimot til - ja, er i virkeligheten nødt til - som resultat av en slik fullbyrdelse å fortsette i det uendelige med å utvikle seg og gjøre fremskritt.

 

Den mystiske, altgjennomtrengende, likevel ubestemmelige forandring vi forbinder med modenhetsalderen som nødvendigvis inntreffer i individets liv og i fruktens utvikling, må, dersom vi forstår Bahá’u’lláhs uttalelser riktig, ha sitt motstykke i utviklingen og organiseringen av samfunnet. Før eller senere må et lignende stadium nås i hele menneskehetens felles liv; dette vil fremkalle enda mer oppsiktsvekkende foreteelser i forholdene i verden og skjenke hele den menneskelige rase et så stort potensiale for velferd at det i påfølgende tidsaldre vil motivere menneskeheten til endelig å oppnå sitt høye, skjebnebestemte mål. ...

 

[4] Bare de som er villig til å forbinde Bahá’u’lláhs åpenbaring med fullbyrdelsen av en så overveldende utvikling i den menneskelige rases kollektive liv, kan fatte betydningen av ordene han anså det som passende å ytre med hentydning til denne lovede dags herlighet og varigheten av bahá'i-æraen: "Dette er kongen blant dager," utbryter han, "dagen som har sett den høyt elskedes komme, han som i all evighet er blitt hilst med jubel som verdens attrå." "Skriftene i forgangne religionsordninger," forsikrer han videre, "feirer den store jubelfest som nødvendigvis må hilse denne Guds største dag. Vel er det med den som har levet for å se denne dag og har erkjent dens stade." ...

 

[5] Skjønt Bahá’u’lláhs åpenbaring er blitt fremført for menneskeheten, er den verdensorden som en slik åpenbaring nødvendigvis vil frembringe, ennå ikke født. Skjønt den heroiske epoke av hans tro er forbi, har de skapende krefter som denne epoke utløste, ennå ikke utkrystallisert seg til det verdenssamfunn som i tidens fylde skal gjenspeile hans herlighets stråleglans. Skjønt rammeverket for hans administrative orden er blitt reist, og selv om den formative periode i bahá'i-æraen er begynt, er det lovede rike som hans institusjoners frø skal modnes frem til, fremdeles ikke opprettet. Skjønt hans røst er blitt oppløftet og hans tros faner heist i ikke mindre enn førti land [6] både i øst og vest, er menneskehetens enhet likevel ikke anerkjent, dens enhet fremdeles ikke proklamert og banneret for Den største fred ennå ikke reist. ...

 

[7] En periode med intens forvirring og utbredt lidelse synes å være uunngåelig knyttet til åpenbaringen av en så stor en gunstbevisning. For selv om den har vært strålende, den tidsalder som har vært vitne til begynnelsen av Bahá’u’lláhs misjon, blir det stadig tydeligere at det tidsrom som må gå før denne tidsalder bærer sine ypperste frukter, vil bli formørket av så dystre moralske og sosiale tilstander som alene kan forberede en ubotferdig menneskehet på den pris som skjebnen har forutbestemt den til å arve.

 

Sakte, men sikkert beveger vi oss nå inn i en slik periode. Gjennom skyggene som stadig samler seg rundt oss, kan vi svakt skimte lysskjæret fra Bahá’u’lláhs overjordiske herredømme mens det gradvis kommer til syne over historiens horisont. Vi, "halvlysets generasjon", som lever i en tid som kan betegnes som inkubasjonsperioden for det verdenssamveldet Bahá’u’lláh forutså, er gitt en oppgave som innebærer et privilegium så stort at vi aldri vil kunne verdsette det høyt nok, og som er så vanskelig at vi nå bare så vidt kan ane det. Vi kan godt forstå, vi som er utsett til å oppleve virksomheten til de mørke krefter som i fremtiden vil utløse en flodbølge av smertelige lidelser, at den mørkeste time som må komme før vår tros gyldne tidsalder demrer, ennå ikke er slagen. For om den dunkelhet som allerede nå omslutter verden er tyngende, så er den hjemsøkende ildprøve verden skal lide, ennå bare på et forberedende stadium; og hvor knugende og tungt dens mørke vil bli, kan vi overhodet ikke forestille oss ennå. Vi står på terskelen til en tidsalder hvis enorme rystelser både forkynner dødskrampene til den gamle orden og samtidig fødselsveene til den nye. Denne nye verdensorden kan sies å være unnfanget ved den befruktende innflytelsen til den tro Bahá’u’lláh har kunngjort. På det nåværende tidspunkt kan vi oppleve dens bevegelser i morslivet hos en tidsalder i fødselsveer - en tidsalder som venter på den fastsatte time da den kan kaste sin byrde og frembringe sin fagreste frukt.

 

"Hele jorden," skriver Bahá’u’lláh, "er nå i en fruktsommelighetstilstand. Dagen nærmer seg da den vil ha frembragt sine edleste frukter, da de mest høyreiste trær, de mest fortryllende blomster, de mest himmelske velsignelser vil ha sprunget ut fra den." ...

 

[8] "Da Guds kallen lød," skriver Abdu'l-Bahá, "ble et nytt liv pustet inn i menneskehetens legeme og en ny ånd inngytt i hele skaperverket. Dette er grunnen til at verden er blitt beveget i sitt innerste og til at menneskenes hjerter og bevissthet er blitt gjenopplivet. Snart vil tegnene på denne fornyelsen bli åpenbart, og de som er i dyp søvn vil bli vekket." ...

 

[9] Det som kjennetegner det stadium menneskesamfunnet nå nærmer seg, er hele menneskehetens forening. Enhet i familie, stamme, bystat og nasjon har i tur vært prøvet og blitt fullt etablert. Verdens enhet er det mål som en plaget menneskehet nå streber mot. Dannelsen av nasjonalstater er opphørt. Det anarki som statssuverenitet innebærer, beveger seg nå mot sitt klimaks. En verden som utvikler seg mot modenhet, må oppgi denne form for avguderi, anerkjenne enheten og helheten i menneskelig samkvem, og en gang for alle etablere det maskineri som best kan legemliggjøre dette dens fundamentale livsprinsipp.

 

"Et nytt liv," forkynner Bahá’u’lláh, "rører seg i denne tidsalder i alle folkeslag på jorden, og likevel har ingen oppdaget dets årsak eller oppfattet dets hensikt." "O dere menneskebarn!" sier han til sin generasjon. "Det grunnleggende formål som besjeler Guds tro og hans religion, er å trygge den menneskelige rases interesser og å fremme dens enhet... Dette er den rette sti, den faste og urokkelige grunnvoll. Hva som enn er bygd på denne grunnvoll, kan verdens forandringer og tilfeldigheter aldri svekke; heller ikke vil utallige århundrers omveltninger kunne underminere dens oppbygging." "Menneskehetens velferd," erklærer han, "dens fred og sikkerhet er uoppnåelig før dens enhet blir fast etablert." "Så mektig er enhetens lys," er videre hans vitnesbyrd, "at det kan opplyse hele jorden. Den ene sanne Gud, han som vet alle ting, bevitner selv sannheten av disse ord. ... Dette mål overgår ethvert annet mål, og denne streben er kongen over all streben." Og dertil har han skrevet: "Han som er deres Herre, den overmåte barmhjertige, nærer i sitt hjerte det ønske å se den hele menneskelige rase som en sjel og ett legeme. Il for å vinne deres andel i Guds nåde og barmhjertighet på denne dag, som overgår alle andre skapte dager."

 

Menneskehetens enhet, slik Bahá’u’lláh så den for seg, innbefatter opprettelsen av et verdenssamvelde hvor alle nasjoner, raser, trosbekjennelser og klasser blir nært og for alltid sammenknyttet, og hvlor medlemsstatenes selvstyre og de enkeltes personlige frihet og initiativ er fullstendig og klart beskyttet. Dette verdenssamveldet må, så vidt vi kan forestille oss det, bestå av en lovgivende verdensforsamling hvor medlemmene som tillitsmenn for hele menneskeheten i siste instans vil kontrollere enkeltstatenes samlede ressurser og opprette slike lover som trenges for å regulere livet, tilfredsstille behovene, og tilpasse samkvemmet mellom alle raser og folk. Et utøvende organ med en internasjonal politistyrke bak seg vil gjennomføre de fattede beslutningene og anvende de lover som den lovgivende forsamling har antatt, og vil dermed beskytte hele verdenssamveldets organiske enhet. En verdensdomstol vil granske enhver konflikt som måtte oppstå mellom enkeltstatene som utgjør dette universelle systemet, og gi sin endelige og bindende kjennelse. Et internasjonalt kommunikasjonssystem må utvikles - et system som omfatter hele jorden, fritt for nasjonale hindringer og restriksjoner, og som fungerer med utrolig hurtighet og fullkommen regelmessighet. En verdensmetropol vil fungere som nervesenteret for verdenssivilisasjonen, et brennpunkt som alle livets forenende krefter vil rette seg mot og som dens energigivende impulser vil stråle ut fra. Et verdensspråk vil enten bli oppfunnet eller valgt blant de eksisterende språk, og dette vil bli undervist i skolene i alle de fødererte nasjonene som et hjelpespråk ved siden av morsmålet. Et verdensalfabet, en verdenslitteratur og et felles og allmenngyldig system for valuta, mål og vekt vil forenkle og lette samkvem og forståelse mellom raser og nasjoner. I dette verdenssamfunnet kommer de sterkeste krefter i menneskelivet, religion og vitenskap, til å bli forsonet; de vil samarbeide og utvikle seg harmonisk. Pressen, som under et slikt system vil gi uttrykk for menneskenes ulike synspunkter og overbevisninger i full bredde, vil ikke lenger bli ondskapsfullt manipulert av eierinteresser - de være seg private eller offentlige, og vil fri seg fra innflytelsen fra konkurrerende regjeringer og folk. Verdens økonomiske ressurser vil bli organisert, råstoffkildene fullt utnyttet, markedene vil bli koordinert og utviklet og produktene rettferdig fordelt.

 

Rivalisering nasjonene imellom, hat og intriger vil forsvinne, og rasehat og rasefordommer må vike plassen for vennskap, forståelse og samarbeid rasene imellom. Årsakene til religiøse stridigheter vil bli fjernet for alltid; økonomiske hindringer og restriksjoner vil bli fullstendig avskaffet; og overdreven klasseforskjell vil bli utslettet. Ekstrem fattigdom på den ene siden og stor konsentrasjon av eiendomsrett på den annen, vil forsvinne. Den enorme politiske og økonomiske energi som ødsles og bortkastes på krig, vil nyttiggjøres til formål som vil øke omfanget av oppfinnelser og tekniske utviklinger med den hensikt å øke produksjonen, utrydde sykdommer, utvide vitenskapelig forskning, forbedre helsetilstanden, skjerpe og foredle den menneskelige hjernevirksomhet, utnytte planetens ubrukte og uanede ressurser, forlenge menneskelivet og for å fremme alt som kan stimulere hele menneskerasens intellektuelle, moralske og åndelige liv.

 

Det mål menneskeheten beveger seg mot, drevet frem av livets forenende krefter, er dette: Et føderativt system som behersker hele jorden og utøver uinnskrenket myndighet over dens enorme ressurser, som forener og virkeliggjør både Vestens og Østens idealer og er befridd for krigens forbannelser og ødeleggelser, som konsentrerer seg om utnyttelsen av alle jordoverflatens tilgjengelige energikilder - et system der makten gjøres til rettferdighetens tjener og hvis liv opprettholdes gjennom universell anerkjennelse av en Gud og gjennom troskap mot en felles åpenbaring.

 

--------------------------------------------------------------------------------

1. «Kontrasten mellom det» til «være beklagelsesverdig mangelfull». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 161-162)

 

2. «Selv et samfunnsmaskineri» til «oppnå sitt høye, skjebnesbestemte mål", (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 162-164)

 

3. Nå over hundre år siden.

 

4. «Bare de som er villig til» til «har erkjent dens stade». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 166-167)

 

5. «Skjønt Baha'u'llahs åpenbaring» til «Den største fred ennå ikke reist». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 168)

 

6. Skrevet i 1936, troen er idag spredt til over 200 selvstendige land og uavhengige territorier

 

7. «En periode med intens» til «vil ha sprunget ut fra den.» (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 168-169)

 

8. « Da Guds kallen lød» til «i dyp søvn vil bli vekket». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 169)

 

9. «Det som kjennetegner» til «troskap mot en felles åpenbaring». (The Unfoldment of World Civilization - Mars, 1936 og The World Order of Bahá’u’lláh – 1938 side 202-204)

Appell til nasjonene: Menneskehetens fremtidige skjebne

 

[1] Når vi ser tilbake på perioden før den umiddelbare fortid og tar et flyktig overblikk over de forandringer som hjemsøker et samfunn med stadig økende problemer, og når vi minnes de belastninger og påkjenninger som sammenføyningene i den gamle orden i stadig større grad er blitt utsatt for, vil vi oppdage en kontrast så skarp at vi ikke kan annet enn undres over den. På den ene side finner vi økende tegn på den velordnede fremvekst og uavbrutte aktivitetsøkning i en administrativ orden som har som formål å innvarsle en verdenssivilisasjon; på den annen side finner vi illevarslende utslag av akutte politiske konflikter, av sosial uro, rasehat, klassekamp, umoral og gudløshet, som alt klart og tydelig bærer bud om hvor korrupt og foreldet institusjonene i en bankerott orden er blitt. ...

 

[2] "Akk, fortvilelsens vinder blåser fra alle kanter," skriver Bahá’u’lláh om menneskehetens umiddelbare skjebne, "og de stridigheter som splitter og plager menneskene øker daglig." ... "Slik skal dens tilstand bli," erklærer han i en annen sammenheng, "at det ikke ville være passende og sømmelig å avsløre det nå." Bahá’u’lláh reflekterer imidlertid over menneskehetens fremtid i en minneverdig samtale med orientalisten og spesialist på persiske forhold, Edward G.Browne, der han ettertrykkelig fremsetter følgende profeti: "Disse fruktesløse stridigheter, disse ødeleggende kriger skal forsvinne og Den største fred skal komme. ... Disse stridigheter, disse blodsutgytelser og uoverensstemmelser må opphøre, og alle mennesker bli som en slekt og en familie." ... "Alle nasjoner og slekter," skriver 'Abdu'l-Bahá likeledes, "vil bli en nasjon. Religiøse og sekteriske motsetningsforhold, fiendtlighet mellom raser og folk, og stridsspørsmål mellom nasjonene vil bli fjernet. Alle mennesker vil tilhøre en religion, vil ha en felles tro, vil blandes til en rase og bli ett folk. Alle vil bo i ett felles fedreland: kloden selv."

 

Det vi nå er vitne til i denne "alvorligste krise i sivilisasjonens historie", som minner oss om de tider da "religioner går til grunne og blir født", er ungdomstiden i menneskehetens langsomme og smertefulle evolusjon, altså en forberedelse for oppnåelsen av voksen alder: modenhetsalderen. Løftet om dette ligger i Bahá’u’lláhs læresetninger og profetier. Tummelen i denne overgangsperiode er karakteristisk for ungdommens heftige og fornuftsstridige instinkter, dens dårskap, ødselhet, stolthet og selvhevdelse, dens opprørskhet og forakt for disiplin.

 

Spedbarnsalderen og barndomstiden er gått, for aldri å komme igjen, mens den store tidsalder som representerer fullbyrdelsen av alle tidsaldre og markerer at hele menneskeheten har nådd modenhetsalderen, ennå kun er i anmarsj. Denne uroligste overgangstid i menneskehetens nedtegnede historie medfører kraftige rystelser som danner de nødvendige forutsetninger for og signaliserer at tidenes tid, "endetiden", ubønnhørlig nærmer seg. Når den er kommet, vil stridighetenes dårskap og tummel, som siden historiens begynnelse har svertet menneskehetens annaler, endelig ha blitt omformet til visdommen og roen i en uforstyrret, universell og varig fred, der uoverensstemmelser og atskillelse mennesker imellom vil ha blitt erstattet av verdensomspennende forsoning og fullstendig forening av alle de forskjelligartede elementer i det menneskelige samfunn.

 

Dette kommer sannelig til å bli det passende høydepunkt i den integrasjonsprosess som begynte med familien, den minste enheten på skalaen av menneskelig samfunnsorganisering, og som etter i tur å ha skapt stammen, bystaten og nasjonen fortsetter å virke inntil den avsluttes med foreningen av hele verden - det endelige og overmåte strålende mål som skal krone menneskehetens evolusjon på denne planeten. Dette stadium er det at menneskeheten, med eller mot sin vilje, uvegerlig nærmer seg. For dette stadium er det at den enorme og heftige ilddåp som menneskeheten nå erfarer, på en mystisk måte baner vei. Til dette stadium er det at formålet og fremgangen for Bahá’u’lláhs tro så uløselig er knyttet. Det er den skapende energi hans åpenbaring har utløst ... som har inngitt menneskeheten evnen til å na dette avsluttende stadium i sin organiske og kollektive evolusjon. Det er med den gyldne tidsalder i hans religionsordning at fullbyrdelsen av denne prosess for alltid vil assosieres. Og det er strukturen til hans nye verdensorden - alt nå i fremvekst i de administrative institusjoner han selv har skapt, som vil tjene både som mønster og kjerne for det verdenssamvelde som sikkert og uunngåelig blir den fremtidige skjebne for jordens folk og nasjoner.

 

Akkurat som menneskehetens organiske evolusjon har vært langsom og gradvis og har ført til at familien, stammen, bystaten og nasjonen, hver i sin tur, ble sammenføyd til enheter, på samme måte har det vært langsomt og fremadskridende, det lys som Guds åpenbaring har brakt på de ulike stadier av religionenes evolusjon, og som er blitt avspeilet i de på hverandre følgende religionsordninger i fortiden. Ja, omfanget av den guddommelige åpenbaring har i hver tidsalder vært tilpasset graden av sosial fremgang som en menneskehet i stadig utvikling på det aktuelle tidspunkt hadde oppnådd.

 

"Det er blitt forordnet av oss," forklarer Bahá’u’lláh, "at Guds Ord med alle dets iboende muligheter skal åpenbares for menneskene i strengt samsvar med de betingelser som er blitt forutbestemt av ham som er den all-vitende, den all-vise. ... Skulle Ordet tillates plutselig å utløse all sin slumrende kraft, kunne ikke noe menneske motstå vekten av så mektig en åpenbaring." 'Abdu'l-Bahá bekrefter og belyser ytterligere denne sannheten. "Alle skapte ting," sier han, "har sin modenhetsgrad eller -trinn. Modenhetsalderen for et tre er når det bærer frukt. ... Dyret oppnår et ferdig fullt utvokst stadium, og i menneskeriket oppnår et individ modenhet når forstandens lys når sin høyeste kraft og utvikling. ... På samme måte er det perioder og stadier i menneskehetens kollektive liv. En gang var den i barndommen, en annen gang i ungdommen. Nå har det imidlertid gått inn i sin lenge forutsagte modenhetsalder; tegnene på dette er åpenbare overalt. ... Det som kunne fylle folks behov i menneskehetens tidligere historie, kan overhodet ikke tilfredsstille kravene som stilles i dag, i denne nyhetens og fullbyrdelsens tidsalder. Menneskeheten har tilbakelagt et stadium preget av begrensninger og forberedende oppdragelse. Nå må menneskene besjeles av nye dyder og krefter, av nye moralnormer og nye evner. Nye gunstbevisninger og fullkomne gaver strømmer allerede ned over dem. Selv om visse gaver og velsignelser var betimelige og strakk til i menneskehetens ungdomsperiode, er de nå ute av stand til å møte kravene fra menneskehetens modenhetsalder." ...

 

[3] Dette stadium av verdensenhet er det nå at verden nærmer seg - et stadium som ifølge 'Abdu'l-Bahás forsikringer vil bli trygt etablert i dette århundre. Bahá’u’lláh selv bekrefter dette. "Den dag," sier han, "da storhetens tunge åpenbarte seg, erklærte den: 'Det tilkommer ikke den å rose seg som elsker sitt fedreland, men den som elsker hele verden.'" "Ved hjelp av kraften forløst av disse opphøyede ord," legger han til, "har han gitt menneskehjertenes fugler en opplivende impuls og en ny retning, og har utslettet ethvert spor av restriksjoner og begrensninger fra Guds hellige Bok."

 

En advarsel er imidlertid på sin plass i denne sammenheng. Fedrelandskjærligheten, slik den innskjerpes i islam og fremheves som "et element i Guds tro", er ved denne erklæring, dette trompetstøt fra Bahá’u’lláh, hverken blitt fordømt eller forkleinet. Bahá’u’lláhs erklæring bør ikke, og kan så visst heller ikke, oppfattes som forkastelse eller sensur av en sunn og fornuftig patriotisme; den søker ikke å undergrave noe enkeltmenneskes lojalitet og troskap til sitt land, heller ikke er den i konflikt med de legitime ambisjoner, rettigheter og plikter som noen enkeltstat eller nasjon måtte ha. Alt den innebærer og kunngjør, er at patriotismen rett og slett er utilstrekkelig sett i lys av de grunnleggende forandringer som er inntruffet i samfunnets økonomiske liv og nasjonenes innbyrdes avhengighet, og som en konsekvens av at verden er blitt mindre takket være transport- og kommunikasjonsmidler; disse forhold fantes ikke og kunne heller ikke ha eksistert i Jesu Kristi eller Muhammeds dager. Den appellerer til en videre lojalitet som ikke burde være, og faktisk heller ikke er, i konflikt med mindre omfattende former for lojalitet. Den bibringer en kjærlighet som, når man tar dens rekkevidde i betraktning, må innbefatte, ikke utelukke, kjærligheten til ens eget land. Den legger, gjennom den lojalitet den inspirerer til og den kjærlighet den inngyter, det eneste grunnlag hvorpå tanken om verdensborgerskap kan blomstre og strukturen til en forenet verden hvile. Dog fastholder den at nasjonale hensyn og særinteresser må underordnes de bydende og livsviktige krav menneskeheten som helhet måtte ha; for i en verden med innbyrdes avhengige folk og nasjoner er det slik at det som gavner delen, best oppnås gjennom det som gavner helheten.

 

Verden er så sannelig i bevegelse mot sin fremtidige skjebne. Hva enn lederne for verdens uforenlige maktgrupper måtte si eller gjøre, er gjensidig avhengighet mellom jordens folk og nasjoner allerede en fullbyrdet kjensgjerning. I den økonomiske sektor er verdensenhet nå forstått og anerkjent. Velfred for delene betyr helhetens velfred, og nød hos delene bringer helheten i nød. Sagt med hans egne ord har Bahá’u’lláhs åpenbaring "gitt en opplivende impuls og en ny retning" til denne veldige prosess som nå er virksom i verden. De branner som denne store ildprøven har antent, er konsekvensen av at menneskeheten ikke har erkjent dette. Motgang må til - vedvarende, verdensomspennende og intens motgang, som sammen med kaos og altomfattende ødeleggelse vil skake nasjonene, vekke verdens samvittighet, desillusjonere massene, fremtvinge en radikal forandring i selve vår forståelse av samfunnet og til sist utvirke at menneskehetens løsrevne og blødende lemmer vokser sammen til ett eneste legeme, organisk forenet og udelelig.

 

I mine tidligere meddelelser har jeg alt henvist til den generelle karakter, innebyrden av og særtrekkene ved dette verdensamveldet som med skjebnens nødvendighet før eller senere vil fremstå fra det blodbad, den grusomme kval og ødeleggelse som denne store verdensrystelse vil ha forvoldt. Det er nok å si at denne fullbyrdelsen av natur vil være en gradvis prosess og at den, slik Bahá’u’lláh selv har forutsagt, først må føre til etableringen av Den mindre fred - en fredsslutning som verdens nasjoner selv vil få i stand uten å kjenne til hans åpenbaring, og som vil innebære at uten å vite det vil iverksette de generelle prinsipper han har fremsatt. Dette viktige og historiske skritt, som innebærer en dyptgripende omforming av menneskeheten - et resultat av at dens enhet og helhet blir allment anerkjent, vil føre til at massene blir åndeliggjort som følge av at bahá'i-troens natur blir anerkjent og de påstander den fremsetter, akseptert. Dette er de avgjørende forutsetninger for den endelige sammensmeltingen av alle raser, konfesjoner, klasser og nasjoner, som markerer inntoget av hans nye verdensorden.

 

Når dette er skjedd, da vil hele menneskehetens modenhetsalder bli proklamert og feiret av alle jordens folkeslag og nasjoner. Da vil banneret for Den største fred heises. Da vil det verdensomspennende herredømmet til Bahá’u’lláh - grunnleggeren av det Faderens rike som Sønnen forutsa og som Guds profeter før og etter ham har forventet, bli anerkjent, tiljublet og urokkelig grunnfestet. Da vil en verdenssivilisasjon bli født, blomstre og videreføres, en sivilisasjon med en livsrikdom verden aldri har sett og ennå ikke kan fatte. Da vil den evigvarende Pakt helt og fullt bli oppfylt. Da vil løftet som er nedtegnet i alle Guds bøker, bli virkeliggjort. Da vil planeten - ansporet til dåd sine innbyggeres allmenne tro på en Gud og deres troskap mot en felles åpenbaring - innenfor rammen av de begrensninger den er pålagt avspeile den strålende glans som Bahá’u’lláhs velde i sin herlighets fylde utstråler i Abha-paradiset; da vil jorden gjøres til fotskammel for hans trone i det høye og hilses med jubel som den jordiske himmel, og være i stand til å fullbyrde den ubeskrivelig høye skjebne som har vært fastlagt for den av Skaperens kjærlighet og visdom fra uminnelige tider.

 

Det tilligger ikke oss, uanselige og dødelige som vi er, å forsøke på et så kritisk stadium i menneskehetens lange og brogede historie å komme frem til en presis og tilfredsstillende forståelse av de trinn som nå må følge på hverandre for at en blødende menneskehet, så jammerlig likegyldig overfor sin Gud og uten tanke for Bahá’u’lláh, skal bli ledet fra sitt Golgata til sin endelige oppstandelse. Det tillegger ikke oss, vi som ler de levende vitner til den altbeseirende kraft i hans Tro, å betvile selv for et øyeblikk, uansett hvor mørk elendigheten som innhyller verden er, at Bahá’u’lláh evner, med sin viljes hammer, ved hjelp av trengselens ild, på denne lidende tidsalders ambolt og i den spesielle form hans ånd har forestilt seg, å smi disse spredte og gjensidig destruktive fragmenter som en fordervet verden er oppspaltet i, sammen til en enhet som er solid og udelelig, og i stand til å iverksette hans plan for menneskeheten.

 

Oss tillegger det, selv om scenen er forvirrende, selv om de nåværende fremtidsutsikter er uhyggelige og de ressurser vi disponerer er begrenset, å arbeide ufortrødent, tillitsfullt og utrettelig for, på den måte omstendighetene tillater, å yte vår støtte til de krefter som under Bahá’u’lláhs ledelse og styring nå er i ferd med å føre menneskeheten ut av jammerens og skammens dal til maktens og herlighetens høyeste tinder.

 

--------------------------------------------------------------------------------

1. «Når vi ser tilbake på» til «i en bankerott orden er blitt». (Messages to the Bahá’í World 1950-1957 1958 side 102-103)

 

2. «Akk, fortvilelsens vinder» til «kravene fra menneskehetens modenhetsalder». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 121-123)

 

3. «Dette stadium av verdens enhet» til «i maktens og herlighetens tinder». (The Promised Day is Come - Mars, 1941 side 126-129)